Å fjerne maskeringstape

En kilde til begeistring.

Maskeringstape er tilgivelse på rull. 

Tenk deg hvordan det ville vært å male uten maskeringstape. Med en streng indre stemme som krever at hver detalj. Må. Bli. Perfekt. Tungen som en linjal i munnen. Hvor høye ville ikke skuldrene ha vært? Det ville vært nevrokirurgi med farger, hver tabbe kunne fått store følger, enhver maleøkt måtte blitt etterfulgt av nakkemassasje og varme bad.

Maskeringstapen er for oss hva sikkerhetsnettet er for en trapesartist: den beroligende tilstedeværelsen som gjør at vi tør å gjøre det vi skal. Et ytre press er sjelden et gode, få av oss er på vårt beste i gangetabellen når vi ligger i giljotinen. Men å male en ferdig maskert vegg er lutter glede, det vanskelige er ryddet av veien, potetene er spist, herfra er det bare nedoverbakke, slipp styret og kjenn vinden mot ansiktet.

Når malejobben er unnagjort betrakter vi resultatet. Umiddelbart fremstår det kanskje ikke helt som håpet. Slumsete penselføring rundt lister og kanter forpurrer inntrykket, og den kremfargede maskeringstapen ser lite harmonisk ut. Men så! Så tar vi tak i enden av maskeringstapen helt oppe ved taklisten, frrrrrr, den løsner i ett stykke, ingen rester ligger igjen.

Gradvis tilvenning har sine sider, men ah, det er noe gnistrende vitalt over det plutselige, som det å stupe uti fra et svaberg istedenfor å lunke ned badetrappa, som å shotte istedenfor å nippe, det at noe serveres som et konsentrat istedenfor å bli smurt tynt utover. Maskeringstapen gir deg dette, istedenfor å venne deg til hvor fin den nymalte gangen blir mens du maler, får du all den positive forandringen destillert ned til det ene taperivende øyeblikket, som voilà-sekundet der en hvitbehansket hovmester løfter sølvlokket som skjulte din rett.

Og den nymalte gangen, som for kort tid siden så litt nedslående ut med sine uklare grenser og bulkete linjer, fremstår nå som et tindrende mesterverk med knivskarpe kanter og klare farger, akkurat slik du hadde håpet.

I hånden holder du en klistrete ball, et fluepapir for feil og slurv, alle dine tabber og feilsteg er fanget og slipper ikke unna, akkurat som en ond ånd man lokker inn i lampen slik at bare godhet blir igjen i verden, knuges de i en håndfull som du senere kaster i søpla.

Frrrrr.

Maskeringstapen lar deg ikke simpelthen starte på nytt, den er ikke et ekstraliv eller en nullstilling, den er bedre enn som så: den fjerner feilene og lar alt det riktige bestå. Hvilken fabelaktig ordning! Og hvor fantastisk ville det ikke vært om det fantes maskeringstape også for andre av livets tildragelser? Det utflytende midjepartiet – frrrrr! Den rotete sokkeskuffen – frrrrr! Den i overkant strenge barneoppdragelsen – frrrrr! 

Men sånn er det ikke. Vi har ikke maskeringstape for samtaler. Jo, vi kan alltids si «unnskyld, det kom feil ut, jeg tar det tilbake», men du får aldri tatt det helt tilbake. Litt av fargen blir værende og markere ytterkantene av det som liksom ikke lenger finnes.

Som regel må vi skjerpe oss, rett og slett. Vi må være på hugget, tunga rett i munnen. Men akkurat når vi maler, da kan vi senke skuldrene i visshet om at noe tar oss imot hvis vi faller. Frrrrrr.

Å fjerne maskeringstape er en kilde til begeistring.

---