Å gå tom for sjampo og balsam samtidig
En kilde til begeistring.
Det skal mye til, for kanskje du pleier å sjamponere håret to ganger. Eller kanskje flaskene kommer i ulik størrelse til å begynne med. Dessuten er det ikke alltid like enkelt å porsjonere riktig når man dusjer. «Du trenger bare en halv teskje» sier frisøren, men man har ingen teskje i dusjen, derimot har man dårlig tid og masse vann i øynene.
Én ting er det praktiske. Begge bæres i søpla samtidig, og du kan kjøpe to nye i samme slengen. Men man fornemmer liksom at det handler om noe mer. Når vår verden for et øyeblikk begrenses til dusjen, representerer de to en slags våtrommets yin og yang. Når bare den ene går tom, oppstår en dissonans. Det er en skjevhet vi aksepterer, det er noe vi nærmest forventer, for vi har vent oss til at verden sjelden er perfekt. Når de to derimot er synkroniserte, er det som en kjerub vinsjes ned fra himlingen og slår en akkord på sin harpe, da føler vi at noe – et eller annet – er i vater.
For vi etterstreber harmoni. Vi vil helst ha noenlunde like øyenbryn, vi flytter vasen litt mer til høyre, og vi har like mye røre i hvert vaffeljern.
Kanskje noe også kan tilskrives vår hang til å besjele objekter. Sjampoen og balsamen er jo kompanjonger der de står, de hører liksom sammen. Og har man først tenkt den tanken, er det unektelig litt synd når den ene takker for seg, at sjampoflasken bæres ut på tildekket båre mens enkemannen står igjen ved kjøkkenvinduet.
Den gjenværende balsamflasken bærer spor av levd liv, han har mistet korken i en svømmehall, han har vært på reiser, han har vært på spa. Når det flytter inn en ny flaske blir liksom generasjonsforskjellen så synlig, det er som det nederlagsdømte tredje ekteskapet til en giktbrudden mann og en yngre opportunist.
Man hører om ektefeller som dør nesten samtidig etter et langt samliv, og det er noe vakkert over det, vi snakker om det med ærbødighet – han hadde ikke noe mer å leve for etter at hun gikk bort. Tenksomt nikkende og med senkede blikk hentyder vi til at vi er omgitt av usynlige tråder, av årsakssammenhenger vi ikke helt kan redegjøre for.
Og av og til skjer det altså at noe trekker i disse trådene, slik at to hvesende, nesten tomme flasker samtidig surkler sine siste pust.
Vi stopper ikke opp når vi opplever slike ting, egentlig tar vi knapt notis av det, ærlig talt, vi må skynde oss, vi har liv vi skal leve. Men allikevel, slike tilfeller av kosmisk symmetri går ikke helt upåaktet hen. Akkurat som synet av en forlatt dumpehuske i vannrett balanse lindrer det noe i oss. Noe faller på plass.
Å gå tom for sjampo og balsam samtidig er en kilde til begeistring.