Å ikke kunne bli våtere

En kilde til begeistring.

Foto: Sanjiv Nayak/Unsplash

Man kan se det i ansiktsuttrykkene til folk. 

Det som først var noen smådrypp utviklet seg raskt til å bli et fullstendig skybrudd med cinematiske kvaliteter, et sånt der vannet stiger over fortauskanter og folk tripper avgårde med plastposer og dokumentmapper over hodet på jakt etter en døråpning, en gesims, en baldakin, hva som helst som kan gi ly for regnet.

Dette regnet er nemlig ikke den vanlige regnværet man får servert om høsten. I sekundene før dråpene kommer, fornemmer man et kjølig gys. Og det er et regnvær med lyd, de fallende regndråpene suser, asfalten freser.

Nå står tre forbipasserende presset sammen i den femti centimeter dype dørnisjen til en bygård, forent av naturkreftene. De står langt tettere enn de sosiale reglene dikterer, men så er dette også et normoverskridende regnvær, de vanlige betingelsene gjelder ikke under slike omstendigheter. En flipflop kommer seilende i rennesteinen.

Trygge for regnet får de tre fremmede orkesterplass til det som nå er i sving, og det er altså herfra man kan se det i ansiktsuttrykkene til folk: At ingen er sure under et sommerlig skybrudd. Det hadde jo forsåvidt ikke vært urimelig om noen hang med geipen, man blir tross alt våt, og regnet kan torpedere både sveiser og planer. Men alle smiler, ja, det er nesten så man ler, hahaha, herreGUD som det regner!

Det later til at vi er utstyrt med et meteorologisk overspenningsvern som slår inn når værkreftene blir sterke nok. Ingen er sinte når det pøsregner, ingen er triste når en haglskur setter inn eller når stormen blåser opp, tvert imot, vi roper på de andre så de også får se, og sammen rister vi lattermilde på hodet. For hva skal man ellers gjøre når man står ovenfor en så overlegen motstander? Du vinner jo ikke, det er sikkert. Så du må gjerne bli irritert av at det blir overskyet og sur for at det begynner å smådryppe, men når himmelen virkelig åpner seg, da må man bare le.

Og le gjør du. For du fant aldri noe ly, du. 

Du løp, du lette, du kjempet, men det var forgjeves. Du ble fullstendig overrumplet av regnet, og nå har du oppnådd selve sommerregnets nirvana: Du har blitt så våt at du rett og slett ikke kan bli våtere. 

Etterhvert kom du til erkjennelsen om at det ikke lenger fantes noe å beskytte, det var ikke lenger noen vits i å holde noe over hodet, det var ingen grunn til å skynde seg, du kunne like gjerne gå sakte, med utslåtte armer, og bare hengi deg til denne omfavnelsen fra oven, for aldri føler man seg mer fri enn når man ikke lenger har noe å tape.

Å ikke kunne bli våtere er faktisk en kilde til begeistring.