Å klø seg på sokkemerkene
En kilde til begeistring.
Kløing finnes i mange varianter.
Å klø på et myggstikk, vel vitende om at kløen vil gjenoppstå med fornyet styrke, er som å gå amok med et kredittkort – det føles kanskje bra i øyeblikket, men du vet at på et tidspunkt får du regningen.
Å plutselig klø på ryggen, på det stedet du akkurat ikke når, er ekstremt frustrerende, men man kan undres over om det ikke er med hensikt at vi er født med akkurat litt for korte armer til å kunne nå over hele ryggtavlen, ettersom det understreker i hvilken grad vi er avhengige av andre.
For når du frenetisk kavende forsøker å nå punktet som ikke kan nås med en arm angripende ovenfra og den andre nedenfra (med en desperat krafsende tommel) og noen med letthet når punktet du ikke kan nå, så er det både en utrolig lettelse og samtidig et overtydelig bilde på hvor mye enklere livet blir om man innimellom er villig til å be andre om hjelp. Du bjeffer ut noen korthugne instrukser («mer ned», «litt til høyre», «litt opp igjen») og den andre sirkler inn problemet («der, ja!») og løser det med enkelhet («aaaah!»).
Grunnen til at det føles enda bedre å bli klødd av andre enn å klø selv er formodentlig at man da ikke kun opplever det taktile stimuliet av negler mot hud, men fordi det da også legges en mellommenneskelig komponent i kløritualet – én part viser sårbarhet, den andre omsorg.
Men den ypperste av kløopplevelser er en som hverken forsterker problemet eller oppstår spontant (men derimot den som ble røpet allerede da du leste overskriften).
Det har vært en lang og slitsom dag, og du sitter svaiende på sengekanten. Det eneste som gjenstår er å ta av deg sokkene, de ganske nye sokkene, de som fremdeles er litt stramme. Du har ikke sett dem siden du tok dem på deg i dag tidlig, det har gått i ett, som man sier.
Allerede da du tok dem på, stålsatte du deg for dagen du med frykt har sett nærme seg i kalenderen, du tenkte «bare jeg kommer meg gjennom denne dagen, så…». Og nå er dagen endelig over, og det gikk fint hos tannlegen/presentasjonen gikk bra/møtet var vellykket/folk lo av talen/eksamenen gikk fint eller hva det nå er dagen har bydd på av begivenheter.
Idet sokkene lirkes over hælen og vrenges av, den ene etter den andre, legger du merke til avtrykket nederst på leggene, og på sett og vis føles det som om det ikke er elastikken i sokkene som har satt merker, men snarere selve dagen som har satt spor.
Så bøyer du deg fremover og klør. Og denne kløen er annerledes. Du kjenner den ikke bare der du klør, det er ikke en 1:1-kløe, som når du klør på et myggstikk, nei, akkurat denne kløen er koblet på sentralnervesystemet, den gir ilinger oppover ryggraden, du kjenner det i magen, du får frysninger.
Ingen andre kan klø deg på sokkemerkene. For det er ikke ett enkelt punkt som skal kløs, det er mer av en flytende prosess, en slags katt-og-mus-lek mellom behov og lindring. Instruksene kan ikke formidles til utenforstående med instrukser som lenger opp eller litt mer til høyre, for det navigeres etter et indre, omskiftelig kart. Man klør etter intuisjon: litt her, litt mer der, og så tilbake der, ja.
Og sakte fylles du av et velvære som gjør at huden gjenvinner sin fasong og dagens inntrykk svinner hen.
Så ja, å klø seg på sokkemerkene er en kilde til begeistring.