Å plukke opp en nymistet vante

En kilde til begeistring

Du så hva som skjedde.

Nå ligger det en enslig vante på bakken. For alle andre vil den være en hvilkensomhelst eierløs vante, et uløselig mysterium. Men du så hva som skjedde, du så hvilken lomme den falt ut av, du så at den ble med da eieren tok airpodsene ut av lomma og at den landet umerkelig på asfalten.

Du plukker den opp og setter etter ham, han har god fart, du må småløpe. «Unnskyld», sier du. (Hvem sier egentlig unnskyld? Så gammeldags! Du høres ut som en karakter i en TV-serier der damene går med kyse, men så er du også en slags ridder, innser du, så du gjentar det.) «Unnskyld, er denne din?». 

Den fremmede pauser podkasten og ser forvirret på deg. Hvem anroper en fremmed på denne måten? Er dette den nye fremgangsmåten til utspekulerte selgere, å kamuflere et innsalg som en medmenneskelig interaksjon? Skal du nå spørre hvilket strømselskap vedkommende bruker?

Du holder opp vanten. Ikke på en anklagende måte, du lar den ikke dingle megetsigende frem og tilbake slik du kunne gjort foran din egen, glemske 9-åring. Du holder den gjenglemte gjenstanden i et nøytralt pinsettgrep, slik en TV-detektiv holder bevismateriale før det slippes oppi en steril plastpose, av respekt for den andre vil du ikke tukle mer med hans eiendom enn nødvendig.

Først nå ser han vanten du holder opp, og det spirende narrativet om den sleipe strømselgeren må rykkes opp med roten. Han klapper seg på lommene og innser at han nå bare bærer på én vante.

«Oi. Shit. Takk,» sier han, for i et øyeblikk fikk han et glimt inn i en parallell dimensjon der den mistede vanten ikke oppdages, der den forblir glemt og at han ikke merker det før på vei hjem, at han kommer hjem med en veldig kald hånd og kona sier «men du fikk jo nye vanter til bursdagen din, hvorfor bruker du ikke dem?» Og han må si som sant er at han har mistet den ene, han sier det med nedslått blikk, for mens kona er et ordensmenneske har han allerede mange forglemmelser på rullebladet. «Hæ, allerede?» sier kona vantro, hun legger fra seg det hun holdt på med for å se konfronterende på ham, hender søker hoftekammer.

«Hva er det?» sier sønnen fra kjellerstua, «hvorfor roper dere?» Uten å ta øynene fra mannen, roper hun tilbake at «pappa har mistet de nye vantene han fikk til bursdagen», hun gidder ikke å legge skjul på irritasjonen sin. «De var dyre også», sier moren idet hun snur seg for å fortsette med det hun holdt på med, bare med bryskere bevegelser enn før.

Det verste er å miste noe som kommer i par, for en lue er borte i det sekundet den er mistet, men den gjenværende hansken eller sokken tjener som gravstein for sin savnede tvilling, hver gang du ser den ene blir du minnet på den som mangler, og tilslutt må du med viten og vilje kaste den enslige, forlatte hansken enda den ikke har gjort noe galt, du avliver den uskyldige resthansken som en valp som det viste seg at røytet likevel, så ikke bare er du glemsk, du er også et dårlig menneske.

Men ingenting av dette kommer til å skje, det innser den fremmede idet han griper vanten du holder mot ham.

Han er ikke i stand til å artikulere lettelsen han føler utover «Oi. Shit. Takk.» Så akkurat hva du redder ham fra får du aldri vite, men ettersom du selv både har glemt og mistet og selv har fått høre «unnskyld, er denne din?» fra en kremtende medpassasjer, har også du opplevd hvordan det føles å ikke være klar over et problem før det allerede er løst. Som å snu seg og konstatere at et løpsk vogntog har stoppet lydløst like foran nesetippen din. Følelsene går i to retninger samtidig, sjokk og lettelse, man kan nærmest føle et emosjonelt vertigo, så selv om han begrenser seg til ordene oi, shit og takk, strømmer det likevel en slags fortumlet takknemlighet fra ham.

De fleste av oss har gestaltet begge rollene, vi har vært både Finneren og Misteren. Og gleden man føler etter endt scene er kanskje litt ulik, men den er to sider av samme sak. For replikkene låter kanskje «unnskyld, er denne din?» eller «jeg tror du mistet denne», men det vi egentlig sier er at livet er et lagspill og at vi passer på hverandre. I dag var det deg, i morgen er det meg. 

I likhet med en trapesartist foretrekker vi alltid å få til det vi prøver på, men det å deise ned i sikkerhetsnettet og kjenne at det tar deg imot er neimen ikke så ille, det heller.

Å plukke opp en nymistet vante er en kilde til begeistring.