Å se bursdagen sin på melkekartongen

En kilde til begeistring.

Du deler bursdag med omtrent 15 000 andre nordmenn. 

På din bursdag var det altså ikke bare dine, men tusenvis av foreldre som sto ekstra tidlig opp og tente lys, som stekte vafler uten å skramle, som hviskende hentet frem postbårne presanger og stelte i stand akkurat deres familietradisjoner.

Men det samme skjer også på alle andre dager. HVER dag er helt, helt spesiell for femten tusen av oss. 4. oktober. 19. mars. 22. august. Hver bidige kveld er det noen foreldre som stiller vekkerklokka ekstra tidlig for å rekke alt som skal gjøres.

Bursdager er like, men også så forskjellige. Kanskje du er et junibarn som hadde utebursdager med shorts og skrubbsår, kanskje var du blant de eldste i klassen og feiret med akebursdag og bålpanne, eller kanskje du er født i sommerferien slik at du aldri fikk feiret med klassevennene sine, men deltok i et slags oppsamlingsheat av bursdager når skoleåret startet. Dette avgjør hvordan verden så ut når dagen nærmet seg og magekilingen begynte: Lavet snøen ned? Knitret høstløvet? Sang svarttrosten? Bruset av barneårenes forventning kan i fortynnet form stadig føles i oss når bursdagsmåneden opprinner.

Det å feire bursdag er en opplevelse som endres med årene. Man skal ikke langt ut i tjueårene før dagen kommer med en viss bismak – det blir bekreftet det eldre slektninger har sagt så mange ganger, dette med at årene går fortere og fortere.

Grunnen er formodentlig vår hang til å forankre størrelser i noe kjent. Det er dette som har gjort at avskoging av regnskog alltid måles i fotballbaner, snakk om kvadratkilometer blir rett og slett for abstrakt for oss. Det er det samme når vi snakker om tid, å tenke seg tilbake til bronsealderen går simpelthen ikke, vi må forankre det i en kjent størrelse, og den største tidsenheten vi har førstehåndskjennskap til er våre egne livsløp. 

La oss si at man ikke husker årene før man var 5 år. Når du fyller åtte år, vil det siste året ha vært én tredjedel av hele livet ditt. En tredjedel av det største tidsrommet du kan tenke deg, i praksis en tredjedel av evigheten. Når du blir 55 er det sist gjennomlevde året bare ett av 50 år du kan erindre, og utgjør nå bare 2%. Prosentandelen synker for hvert år, hvert år blir faktisk mindre målt opp mot livets tommestokk.

Noen elsker å feire bursdagen gjennom hele livet, men for andre føles det etterhvert ikke som en fødselsdag, men mer som en dødsdag, en årlig påminnelse om livets forgjengelighet og alle tings ende.

Men allikevel har du et eierskap til akkurat denne datoen, den som står risset inn i hjertet ditt, den som er svaret på det første spørsmålet alle 8-åringer stiller nyankomne klassekamerater.

Så man kan ønske å la dagen forbigå i stillhet, man trenger ikke å ville markere den, men man kommer ikke unna at akkurat din dato er impregnert med en slags signifikans: Det er én av to datoer som skal risses inn i gravsteinen din, en av to datoer som rammer inn tilværelsen din, som danner bokstøttene for ditt livsløp.

Derfor føles det merkelig når denne dagen, så inderlig privat for deg, bare er en blant 365 for alle andre. Og ekstra merkelig når den kler seg ut som en vanlig dag og stikker hodet sitt ut i offentligheten. Det er litt som når man som barn ser foreldrene sine på jobb. Disse menneskene som du har delt livet med, som har trøstet, kjeftet, porsjonert lørdagsgodt, satt opp telt og tørket oppkast, har midlertidig tatt av seg foreldrerollen og går nå rundt og utøver et embete. De bekler en rolle, men selv om publikummet kanskje føler at de kjenner disse personene, er det samtidig så tindrende tydelig for deg at det de ser bare er en flik av virkeligheten. 

Litt sånn er det når noen foreslår å legge det neste foreldremøtet til akkurat den dagen. Eller at dagen din, den som engang var den helligste av alle, står stemplet øverst på en melkekartong med påminnelsen best før, men ofte god etter. Kanskje den mest prosaiske datobruken som finnes. Da er det bursdagen din som er på jobb. Den snille, herlige datoen har tatt på seg arbeidsklær og utfører dagjobben sin. Men det er nesten som den blunker til deg fra helt øverst på lettmelken. Den vet. Og du vet.

Bursdagen din var kanskje best før, den også. Men den er uavlatelig en del av deg. Den er korridoren du kom inn i tiden gjennom. Navlestrengen mellom deg og livet. 

Og å se den datoen, den magiske datoen, trykket på toppen av en melkekartong er en kilde til begeistring.