Egentlig kunne USB-kabelinnsetting overtatt for myntkast før fotballkamper, for det er nøyaktig 50-50 for om du setter den inn opp-ned eller riktig vei. Men ettersom man husker feilinnsettingene best – vi har enklere for å huske at noe gikk galt enn at alt gikk som det skulle – føles det mer som 80-20 i vår disfavør.
Ulempen ved en feilinnsetting er minimal, det tar ikke lang tid å snu pluggen, men du tar deg likevel i å mumle en liten besvergelse over at det ikke finnes noe som lar deg forstå opp og ned på den.
Faktisk er det slik at selv i mange av de tilfellene du treffer på første forsøk, stanger rammeverket i kontakten mot rammeverket i pluggen, det får deg til å snu kontakten bare for å få et enda dårligere resultat, slik at du bytter tilbake («det må være den andre veien»), og det er det, med litt rugging justerer de seg i forhold til hverandre og forenes, om enn noe motvillig.
Det er rett og slett et elendig stykke produktdesign. Hvordan kan en så utbredt standard være designet så dårlig? På det siste møtet må ingeniørene ha vunnet over designerne. Kanskje designerne var syke og i mindretall i den avgjørende voteringen? Kanskje de arrangerte en designermiddag dagen før på en rustikk skalldyrrestaurant med sviktende hygiene?
Men dårlig utstyr bygger karakter, det har vi blitt fortalt etter lange dager på bakglatte treski. Friksjon fra omgivelsene gjør at vi skjerper oss.
Og av og til treffer du. USB-plugg føres mot USB-kontakt, du strammer de mentale magemusklene i påvente av det mikroskopiske nederlaget, men den forventede stangingen uteblir, pluggen glir motstandsløst inn. Du hadde budsjettert med minst én pluggsnuing, men du slipper, og det føles som om du har fått et sekund i gave av verdensaltet, et helt sekund, hva skal du bruke det til?
Du bruker det til å la velværet etter den vellykkede plugginnsettingen jage gjennom kroppen, for det å sette inn en USB-kabel riktig vei på første forsøk er faktisk en kilde til begeistring.