Sammen med bindersen er ostehøvelen kanskje det aller fremste symbolet på den norske evnen til nytenkning. Men egentlig er den bare et redskap for å utøve gjerrighet.
Antagelig ble den til etter at en gjerrigknark så sin ost forsvinne altfor hurtig under et gjestebud og tenkte at det må finnes måter å tøyle grådigheten på uten å ty til formaninger. Og resten er gnierhistorie. En historie vi altså er forbausende stolte av.
«Forgjeves skal man lete etter eventyret hos noen som har en ostehøvel i sin skuff», skrev Agnar Mykle. Og i mer livsnyterske land som Danmark, Frankrike og Italia – land der øyeblikksgleden i større grad trumfer fremtidsutsiktene – skjærer de ost med kniv. Og det er ikke fordi de ikke vet bedre, for oppfinnelser sprer seg lynraskt over landegrenser i våre dager. Kontinentaleuropeerne har sett vår innretning, forstått dens intensjoner, og høflig sagt non merci.
Og hvem kan vel klandre dem, for når man har forsøkt alternativet innser man at å skjære ost med høvel er som å drikke øl av akevittglass. Det blir rett og slett for smålåtent, for beskjedent, det når ikke frem dit det klør, det monner simpelthen ikke.
Så er det også noe med ostemassens ettergivenhet i møte med knivbladet. Ost er nærmest et slags idealmateriale for knivbruk. Det er så perfekt å skjære i at det nesten føles syndig, idet kniven langsomt glir gjennom ostelegemet kan man fysisk fornemme at man forbryter seg mot det nasjonalt vedtatte måteholdet. Så nordmannen senker kanskje blikket når han står der og skjærer norvegia som om det var manchego, men samtidig kjenner han at pulsen stiger.
For alle som har tatt en klunk rent saftkonsentrat, spist sjokolade til frokost eller drukket øl til lunsj vet at i tillegg til den objektive smaksopplevelsen ligger det en ikke ubetydelig glede i selve normoverskridelsen. Nettopp konvensjonsbruddet, det at noe er «uhørt», er med på å gi opplevelsen dens kvalitet.
Konvensjoner er der av en grunn, men man kan tidvis føle at de strammer, eller at de begrenser oss. Når vi bryter med slike normer er det som om vi samtidig kapper fortøyningen til hverdagen, og som en løpsk varmluftsballong stiger vi oppover med latter og henrykkelse.
Men så er det nå engang slik at for å kjenne gleden ved grenseoverskridelser, må vi ha grenser vi kan skride over.
Derfor er det kanskje allikevel grunn til å anerkjenne ostehøvelen. For bare ved å eksistere og utstråle sin grå tirsdagsnøysomhet, har den gjort nordmenn til det folkeslaget som blir aller gladest når det ligger en kniv ved siden av osten.
For å skjære ost med kniv er virkelig en kilde til begeistring.
HELT nydelig, sant og på sin plass.
Mmmm... veldig bra!