Å snu puta en varm sommernatt

En kilde til begeistring.

Som en ubåt styrt av inkompetente døgenikter dupper du mot din vilje opp over søvnens overflate. Periskopet ditt ser seg forfjamset rundt, midlertidig løsrevet fra drømmenes dyp, og du konstaterer at det er varmt. Veldig varmt. Lakenklistrende varmt. Elkjøp utsolgt for vifter-varmt. 

Endelig er den her, sommeren man har savnet siden september og drømt om siden november. Men skal det være så varmt, altså? Det var liksom ikke sånn du husket det. Du har fjernet dyna og sover nå kun med et dynetrekk over deg som et rent symbolsk dekke. Vinduene står åpne mot den lyse natten, men luften står dønn stille. En utålmodig svarttrost har begynt å nynne i halvmørket, temperaturen har visket ut skillet mellom natt og dag også for den, kanskje den har det på samme måte, kanskje grenen den sitter på har blitt så varm at den ikke får sove.

Du smaker på tropenatt-begrepet og spytter det foraktelig ut. Som om global oppvarming har ansatt et PR-byrå og forsøker å fremstille skjærsilden i et positivt lys.

Med et resignert sukk løfter du deg opp på en albue og konstaterer at den ene halvparten av hodet ditt nærmest koker. Sakte, men sikkert har hode, pute og sommernatt reflektert hverandres varme inntil det er helt utålelig. De tre ingrediensene har egget hverandre oppover som en trio av jazzstudenter, og nå er det umulig å si når tålegrensen ble passert, bare at den er passert. Selv det å løsrive hodet fra putesokkelen føles lindrende, det er ingen vind i rommet, men det føles allikevel sånn; klam hud eksponeres mot luft, fordampende ansiktssvette gir en kjølende effekt.

Varme hodeputer er et arketypisk eksempel på en langsom eskalasjon, en situasjon som utvikler seg så gradvis at man knapt har vært klar over problematikken før man med ett innser at dette er uutholdelig, dette går jo bare ikke. 

Slike situasjoner er det mange av, det finnes mange begre som langsomt fylles av dråper. Konflikter på jobben. Rot i hjemmet. Forsurede naboforhold. Gamle vennskap som meisles vekk, bagatell for bagatell. Og slik er det også med mange parforhold – det er ikke alltid enkelt å tilskrive bruddet én enkelt årsak, men heller death by a thousand paper cuts. Felles for mange av disse situasjonene er at de ofte er uløselige, the point of no return ble nådd lenge før du ble klar over problemet, å reparere forholdet til naboen, kollegaen, partneren kan raskt vise seg å være umulig.

Med andre utfordringer, for eksempel en flis i fingeren, er både problemet og løsningen innlysende. Allerede idet situasjonen oppstår skimter du også konturene av løsningen, du vet hvordan situasjonen kan avhjelpes og hvordan det vil føles. Du har vært her før, du kan føle pinsettklypet, lettelsen, det flisformede hullet i fingeren som umiddelbart fylles av fortrengt fingerstoff. 

Men den gradvis varmere puten er et problem som har sneket seg innpå deg som en ninja i natten, og derfor har du heller ikke noen avbøtende tiltak for hånden der du sitter søvndrukken og fortumlet og gleder deg til høsten. Før du helt plutselig innser at løsningen er rett foran deg, eller snarere under deg.

Du snur puten. Siden som har ligget ned mot sengen er sikkert ganske varm objektivt sett, men i forhold til alternativet fremstår den herlig svalende. 

Den kjølige putesiden har også et oppdragende aspekt; den belønner standhaftighet, man vil kun oppleve den balsamlindrende effekten om man har stått i problemet en tid. Hold ut, og du vil bli belønnet. Snur du puten hvert femte minutt vil gevinsten utebli, som forgjeves forsøk på trekke gjenstridige etterlatenskaper ned i do uten å gi sisternen tid til å fylle seg opp.

Men du har ventet, og du har lidd, og du har gjort deg fortjent til dette. Som når dere pakker sammen på stranden og kaster en pøs vann på engangsgrillen kan du nesten fornemme freselyden idet en glohet tinning senkes ned på den kjølige putesiden. 

Du våknet opp med den irriterte forvisselsen om at videre søvn ville være en umulighet, men kjærtegnet av en sval puteside fremstår det ikke lenger som håpløst, men som... sannsynlig. 

Og stille, stille glir ubåten ned i dypet igjen. 

Å snu puta en varm sommernatt er en kilde til begeistring.