Å vise vei

En kilde til begeistring.

Bak deg hører du et spakt excuse me på stotrende italiensk-engelsk, og du kjenner en ild blusse opp i ditt indre.

Du snur deg rundt og får antagelsen bekreftet. Turister har sin egen look. De sender på en måte ut en slags byttedyr-energi, de fremstår ikke bekveme i omgivelsene, de kaster usikre blikk på gateskilt og peker prøvende i ulike retninger.

Men altså, du hørte et excuse me, og umiddelbart retter du deg litt opp i ryggen, for det er noe med det, at noen velger deg. Det går tross alt en del mennesker forbi, det er mange mennesker de kunne ha spurt, men hun der virker kanskje for travel, han der virker kanskje for skummel og de der er antagelig turister selv. Men idet de så deg kunne de avblåse søket, kandidaten var funnet, de bestemte seg for at det er under dine vinger de ville søke i sin rådvillhet. 

Du blir forelagt problemet, som til alt hell er svært overkommelig. Du zoomer inn på telefonen deres og proklamerer selvsikkert at right now, we are standing HERE. Deretter demonstrerer du med armen (og en dirigents tydelighet) hvilken himmelretning de ønsker seg i.

Det de bortkomne italienerne ikke vet, er at deres forespørsel strammer knuten mellom deg og byen du bor i. For i det daglige er stedet bare et sted du er, men nå velges du ut som representant for byen, som en slags ambassadør, og ved et trylleslag føler du en styrket tilhørighet til den. Faktisk innser du at du knapt har følt deg mer hjemme her. I kontrast til disse bortkomne føler du at dette virkelig er din by, det er nesten så du slår ut med armene, så bekvem føler du deg.

Etter å ha vist veien og kommet med forslag til transportmidler ser du lettelsen bre seg i ansiktene deres. Slik et hvitskjegget orakel i en film hjelper hovedpersonen med å løse sin gåte, slik sender du de reisende videre på sin ferd, styrket i troen på det gode i mennesket. Du ser for deg hvordan de kommer hjem til Torino og blir spurt om hvordan det var i Norge, og forestiller deg at det er bildet av deg som flimrer over netthinnene deres idet de sier at nordmenn i grunn er et hyggelig folkeferd, slett ikke så kalde og innesluttede som de trodde.

Mens du rusler videre, haster de avgårde. Det som var en bagatellmessig opplysning for deg viste seg å være en uvurderlig innsikt for en cruiseturist med to timer i byen. Og det er noe behagelig desorienterende i den voldsomme vekslingskursen som gjør kunnskapsmessig småmynt for deg til en formue for en bortkommen turist. 

Man kan ikke annet enn å føle seg litt rik. På noe som får sin verdi først i det øyeblikk det deles.

Å vise vei er en kilde til begeistring.