Å være glad uten å vite hvorfor

En kilde til begeistring.

Det hender at man overraskes av sitt eget smil. At man plutselig blir oppmerksom på at man bare sitter der og er dønn glad. Og da mener jeg ikke vanlig tilfreds, altså god og mett og trygg og varm (en tilstand som ville hensette en stor del av verdens befolkning i ekstase) men virkelig glad, en gladhet forårsaket av en ekstern hendelse.

Ulempen med stadig nye seire i FNs levekårsundersøkelser er at vi gir oss selv lite forbedringspotensial – livet kan åpenbart ikke bli særlig bedre – og det er på mange måter en grunn til ulykkelighet, for man kommer ikke høyere når man dunker hodet i taket, og hvis du ikke er lykkelig i Norge hvor alle forhold ligger rosemalt og likestilt til rette, kan du noen gang bli det da?

Men selv i Norge hvor vi har satt standarden uforsvarlig høyt har vi stadig rom for oppturer. Vi ligger ikke på maks hele tiden, for eksempel kan vi jo fremdeles kjenne forskjell på ukedagene.

Antagelig er det også slik at våre lykkesvingninger er mindre enn andre steder i verden ettersom de basale behovene våre i stor grad er dekket. Men dette gjør oss kanskje også mer følsomme for små endringer i glede. Vårt nullnivå er satt langt høyere enn de fleste andres. Lykketeknisk er vi finkalibrerte, som treskjærere i en verden av tømmerhuggere, så mens store deler av verden strir med politivold, fattigdom og mangel på rent vann, kan vi tillate oss et hørbart stønn når det er hele 5 fuckings minutter til neste 37-buss kommer.

Små ting kan altså gi store utslag for en nordmann, så når du tar deg selv i å sitte åndsfraværende med et smil i ansiktet er det neimen ikke godt å si hva det er som har gjort deg glad. Idet du blir oppmerksom på at du sitter der, salig drømmende med haken hvilende i hånden, får det deg til å ta deg sammen; nesten beskjemmet retter du deg opp i ryggen og drar i deg den lille ansamlingen av spytt som har rukket å samle seg i den ene munnviken, du har smilt så bredt at det tydeligvis har unnsluppet sin vante drenering. 

Og i denne fantastiske lommen av tid før vissheten om gledens opphav slår inn, eksisterer alle muligheter samtidig i en slags Schrödingers oppspilthet. 

Stilt ovenfor et mysterium er det naturlig å ville løse det, altså å finne ut av akkurat hvorfor du er glad. Og du kan snelle inn din egen tankerekke og fravriste den et svar. Samtidig kjenner du en motvilje mot å gjøre akkurat det. For uansett hva det er som gjør deg glad – en SMS fra noen som får pulsen til å øke, eller tanken på en kommende stockholmstur, eller et overraskende initiativ fra en gammel venn, at det er fredag, at du får igjen på skatten, at Fulham klarer seg, at dere skal bestille pizza fra det nye stedet, at det drypper fra istappene, at du har en bok du gleder deg til å lese, at du fikk skryt på allmøtet, at du fant den tingen du så etter på Finn (attpåtil kjempebillig), at datteren din har knukket lesekoden – uansett hva det er som har gjort deg glad, så vil det nødvendigvis være mindre enn summen av alle disse mulighetene samtidig. 

Den udefinerbare gleden du kjenner i magen har i seg det uskrapte flaxloddets potensial, men selv om du både har lyst og ikke har lyst til å finne ut av gledens opphav, kjenner du hvordan maskineriet uvegerlig begynner å kverne, hukommelsens gravitasjon slår inn, og sakte, sakte daler mysteriet mot sin løsning. 

Men ennå har det ikke skjedd, alle muligheter svever fremdeles og vil gjøre det i noen sekunder til. Har du arvet penger? Blitt forfremmet? Fått en katt? Enn så lenge husker du ikke hvorfor du er glad, og dette, disse sekundene av gyllen uvisshet, er en kilde til begeistring.