Det ukjente kan være urovekkende.
Grunnen til at vi frykter det ukjente er at fantasien vår fyller ut tomrommene i kunnskapen vår, og det fantasien produserer er ikke alltid like beroligende. Bare spør en som synes innvandrere er skumle. Eller et barn som er redd for mørket.
Men fremtiden er på mange måter det aller mest urovekkende, for der et mørkeredd barn kan utradere frykten ved slå på lyset, kan vi ikke uten videre fravriste fremtiden alle dens hemmeligheter. Ikke på andre måter enn å bevege oss gradvis inn i den, med en fart på én time i timen.
Men. Det kunne vært verre.
De fleste måleenhetene vi har for tid – f.eks. millisekund, minutt, time, århundre – er lineære i den forstand at de betegner en tidsmengde som, iallefall i mitt hode, kan sees på som en rett linje, med en begynnelse og en slutt.
År og døgn, derimot, har en dobbelthet i seg. Disse begrepene kan beskrive en lineær tidsmengde – fem døgn, to år – men samtidig har de noe sirkulært over seg. Og det er slett ikke så rart ettersom de har sin opprinnelse i himmellegemenes bevegelser, jorden går rundt solen på ett år mens den roterer rundt sin egen akse på ett døgn.
Det gjør at et år på en og samme tid føles som noe nytt (lineær tidsforståelse) og som en repetisjon (sirkulær tidsforståelse). Måneder og årstider, for eksempel, kommer år etter år i den samme rekkefølgen, og det gjør at vår opplevelse av fremtiden virker bare delvis ny.
Vi (eller iallefall jeg) føler instinktivt at de ulike månedene representerer noe kjent, at det er steder vi har vært tidligere. Litt som når du kommer tilbake til en by du ikke har besøkt på lenge. Du kjenner igjen gatene og høydedragene, men ser også at noe er helt annerledes – «her pleide det å ligge en kafé», «de har fjernet fontenen», «her var det masse rekkehus før».
Og akkurat på samme måte er det med tider. Når vi nå er i september måned, er det noe som oppleves kjent: Vi vet hvordan september pleier å være, vi har (på sett og vis) vært her før. Om vi sammenligner for eksempel augustene i 2020 og 1950 vil det selvfølgelig være store forskjeller mellom dem – avisgutter på gatehjørner vs. Foodora-bud på elsparkesykler – men mye vil også være likt: Solbrune underarmer, en søtlig eim av nedfallsfrukt, sitrende spenning før skolestart.
Rutiner og repetisjoner kan være kjedelige, men samtidig har de noe beroligende over seg. Selv de skarpeste kanter slipes runde av tidens rytmiske bølgeslag, januar, februar, mars, april.
Hvis vi går tilbake til det lineære og sirkulære og forsøker å forestille oss tidens bevegelse, er det dermed ikke så unaturlig å forestille seg at årene legger seg oppå hverandre i en slags spiral. I det horisontale planet gjentas sirkelbevegelsen, slik at den reelle forflytningen ut i det ukjente er i vertikal retning, forårsaket av årenes tykkelse, altså variasjonen fra et år til et annet. Sett på den måten blir tiden hverken en sirkel eller en linje, men mer som en slags kosmisk softis.
Jeg får nesten beklage at denne ukens tekst gjør en mellomlanding i uroen på sin vei til Begeistring City, men det er faktisk noe beroligende i dette. For hvordan ville det vært om vi ikke oppfattet årene som noe gjentagende, men heller nummererte månedene i stigende rekkefølge? Jeg ville vært født i måned 23747, og vi ville nå ha vært inne i måned 24273. Hver måned ville ha bragt oss ett knepp lenger vekk fra utgangspunktet. Hver dag ville ha bragt oss lenger ut i ukjent farvann.
Oppfatningen av tiden som delvis sirkulær er dels et resultat av kosmiske bevegelser, og dels en slags trøst dannet av engstelige og mønstersøkende menneskesinn. Så istedenfor å hive oss lineært ut i fremtiden som en tenåring fra et stupetårn, trår vi varsomt og gradvis ut i den mens vi holder fast i det beroligende gelenderet av det som var.
Alternativet tatt i betraktning, er også det en kilde til begeistring.
Hvis du setter pris på å motta disse mailene og kjenner noen som kanskje ville likt å få en ukentlig begeistring i innboksen, blir jeg veldig glad om du forteller dem om dette nyhetsbrevet!