At noen ser det samme som deg

En kilde til begeistring.

Det er en solrik søndag og du sitter på uteserveringen til en kafé. Like ved sitter en nybakt mor med en baby i en barnevogn og snakker med en venninne. Babyen kaster smokken ut av vogna, og moren plukker den opp og gir den tilbake. Den kaster smokken ut igjen, og moren plukker den opp uten å avbryte samtalen med venninnen. Kast. Hent. Kast. Hent.

Men så, ut av ingenting, kaster babyen smokken rett i bakhodet på en due som i forfjamselsen stanger i undersiden av et kafébord idet den flyr avgårde.

Du ser deg rundt med vidåpne øyne på jakt etter en second opinion som kan bekrefte at dette faktisk hendte. Men alle sitter med blikket festet i aviser, på telefoner eller på den de drikker kaffe med. Så møter du blikket til en annen kafégjest tre bord bortenfor som også sitter med teatralt oppsperrede øyne. Han mimer «WOW» til deg, og du nikker sakte og anerkjennende tilbake.

Og det er bare det. Ingen sier noe mer, dere introduserer dere ikke, dere blir ikke venner. Men i hendelsen med smokken og duen oppsto et flyktig fellesskap.

Et lite bånd ble knyttet, nok til at han, idet han går og bryter dette båndet, nikker farvel til deg, hans hverdagsmagiske sannhetsvitne.