Autumn Crisp-druer

En kilde til begeistring.

Det følgende baserer seg på antagelser, jeg må understreke at jeg ikke vet noe som helst om hvordan en eventuell druebransje fungerer, men det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at det må være et voldsomt skille mellom vindruefolket på den ene siden og spisedrueforskerne på den andre. Antagelig har de hver sine bransjeblader (Dionysiske Tidende vs. Stenfrie Nyheter?) og forhåpentlig har de hver sine møtepunkter, hver sine seminarer, for hvis de ankom samme konferanse ville jeg tro at de ble sittende og skule olmt på hverandre over midtgangen, som to rivaliserende gjenger i en amerikansk high school-film med mye synging, og det er lett å tenke seg hvem som ville ha overtaket.

Vindruebransjen har langt på vei klart det absurde kunststykket å overbevise oss om at kunnskapen om hvilken gjæret druesaft som passer best til ulike matretter er det mest presise målet man har på et menneskes belevenhet.

Vindrueforskerne er dønn konservative, alt skal være som det alltid har vært, fremtiden ligger i å ta vare på fortiden, historie og tradisjon er deres fremste salgsvare, vindruefolket har lommeur og skinnsko og silketørkle i halsen, kulturkontoen er smekkfull av kulturell kapital.

Spisedrueforskerne representerer noe helt annet. Fortiden er noe de vil vekk fra, for dem er det fremtiden som er fremtiden, fortiden ga oss bare små, seige druer fulle av steiner. De er nerdene med fett hår og kalkulatorer i belteholdere.

Nylig forholdt de fleste seg til spisedruer slik mange forholdt seg til vin på 80-tallet – vi konstaterte at de finnes i to ulike farger. Men der vindruebransjen raskt fikk overtalt oss om hvor essensielt det er å ha oversikt over de ulike druesortene og deres egenskaper, har det vært et lengre lerret å bleke for spisedruebransjen. Inntil nylig har vi bare kalt variantene «grønne druer» og «blå druer». (Eventuelt «røde druer», vi har ikke engang klart å enes om fargen.)

Alt dette for å si at det er mulig å tenke seg en viss forskjell i prestisje mellom å studere vindruer og spisedruer. Der de soignerte vindrueekspertene tar på seg hvite hansker og uttaler Château du Petit Papillon så nasalt at det er like før de tipper bakover, opererer spisedruefolkene med et brautende, nærmest amerikansk pågangsmot – like deler respektløst og forfriskende – og kaller sine druer ting som Moon Drop og Cotton Candy. 

Og etter år med ørkenvandring har spisedrueforskerne hatt sitt eureka-øyeblikk. De har klart å frembringe druesorten som ikke bare kalles «grønne druer», men derimot Autumn Crisp, som akkurat nå finnes i butikkene – solgt i små esker av plast med merkenavnet på forsiden. En sesongbasert begivenhet hvis inntreden på markedet går som løpeild mellom konsumentene – en slags «makrellen e' kommen!» for ikke-sørlendinger.

Stenfrihet er ikke lenger et salgsargument. Det tas for gitt, det er et tilbakelagt stadium på linje med at hjul ikke lenger faller av biler i tide og utide. Autumn Crisp er drue 2.0, et paradigmeskifte på linje med iPhoner, flatskjermer og elbiler.

Skallet til en autumn crisp-drue er så tynt at det blir meningsløst å hente tommestokken, vi snakker antagelig om enkeltatomer. Det er nesten bare ren teori som holder de ulike druene sammen. Og det er ekstra imponerende når man tenker på at fruktkjøttet i autumn crisp-druer fremstår dobbelt så stort som volumet det okkuperer, druestoffet ligger i høyspenn, som en sovepose i kompresjonstrekk. Så når tennene dine gjør at såpeboblen brister, nærmest eksploderer druen ut i full størrelse, som en de-puppet sommerfugl slår den ut med vingene og tilkjennegir sin skjønnhet overfor verden.

Å si at bittlyden er wienerpølseaktig ville vært flatterende for wienerpølsene. For druen byr ikke bare på et sprettent knekk, den formelig knaser. Navnet kommer ikke fra ingensteder – selv når den er romtemperert, oppleves det som å tygge på en frossen drue. 

Tenk å være flue på veggen første gang spisedrueforskerne satte tennene i en autumn crisp! Utallige ganger har druealkymistene kombinert arter med ulike egenskaper, krysspollinert og krysspollinert igjen, i håp om at dette, kanskje dette er gangen de virkelig lykkes.

Antagelig var det lederen for gruppen som fikk smake den første druen, han med den aller største kalkulatoren i beltet. Resten av gruppen stimler rundt ham og følger hans skjelvende hånd, druens langsomme ferd mot munnen, det går sakte, åh, så sakte, fingre krysses, hender knuges i bønn.

Og så: den forløsende lyden som skulle gjøre navneprosessen så enkel. Smilet til druesjefen idet han nikkende ser seg omkring mens han tygger og møter blikket til hver enkelt. Det gutturale seiersbrølet, den voldsomme ryggdunkingen, den keitete high-fivingen, skuldre som rister av lettet gråt idet århundrer av mindreverdighet renner av dem.

Autumn Crisp-druer er en kilde til begeistring.