Barn som vil trykke på stoppknappen

En kilde til begeistring.

Stoppknappen har en magisk effekt på barn. Én ting er at den avstedkommer et pling og et lys, men det er noe med årsaksforholdene som danner en perfekt miks, enkle nok til at barn forstår dem, men allikevel kompliserte nok til at de fascinerer.

Og når en fireåring på bussen har bestemt seg for at han eller hun vil trykke på knappen, blir det en begivenhet for flere enn barnet, ettersom barn i stoppknapp-alder opptrer uten filter og uforvarende innlemmer hele bussen i sine planer.

Det vakre er at alle disse oppsetningene av verket Stoppknappen er forbausende like.

Barn: JEG VIL TRYKKE PÅ KNAPPEN!
Forelder: Ja, du kan få trykke på knappen.
Barn: KAN JEG TRYKKE NÅ?
Forelder: Nei, vi må vente til vi skal gå av.
(...)
Barn: KAN JEG TRYKKE NÅ?
Forelder: Nei, du må vente litt. Jeg skal si i fra når du kan trykke.
Barn: KAN JEG TRYKKE NÅ?
Forelder: Nei, jeg sier i fra, sa jeg.
(...)
Forelder: Nå kan du trykke.
Barn: Jeg trykker!
Forelder: Du må trykke hardere!
(…)
(PLING)
Barn (smilende): Det var JEG!

Alle de andre passasjerene kan dette stykket utenat. De fleste har gestaltet hovedrollen, en del av oss har innehatt begge rollene. Vi kjenner replikkene. Det er en klassiker.

Når vi ser klassikere på film, som Tre nøtter til Askepott og Forrest Gump og Ringenes Herre, er det fordi vi ikke alltid vil oppleve noe nytt, men også at det finnes noe bestandig i verden, noe som ikke forandrer seg.

Men enda viktigere: Når noe gjør inntrykk på deg, gjøres samtidig et avtrykk av deg. Så når du ser Tre nøtter til Askepott, ser du ikke bare stemoren, prinsen og slottsballet, du opplever samtidig versjonen av deg selv som Tre nøtter opprinnelig gjorde inntrykk på, du ser deg selv som niåring med 24 gapende kalenderluker, ribbelukt i huset og kiling i magen.

Tilsvarende er det når fireåringen på bussen høylytt proklamerer at han har som intensjon å trykke på knappen: Da blir en hel buss hensatt til den gang de selv var fireåringer, eller til da de selv hadde en fireåring. Og så kan man kjenne hvordan den blaffer opp på nytt, den berusende oppdagelsen av at man kan utøve sin påvirkningskraft på Verden Utenfor. 

Så barnet er ikke den eneste som jubler. Idet bussen saktner farten sitter tjue forhenværende fireåringer og smiler for seg selv. Av et ding, en rød lampe og henrykkelsen over å kunne stoppe en diger buss med en liten finger. 

Barn som vil trykke på stoppknappen er en kilde til begeistring.