Folk som går raskt over gangfeltet

En kilde til begeistring.

Av og til kommer jeg kjørende mot et gangfelt samtidig som en gående ser ut til å ville krysse veien.

Da er det ingen tvil om hva som skal skje, trafikkreglene sier tydelig at jeg skal stoppe for å slippe den gående over. Men! Det er en regel til, en uskreven en, og den sier at den gående, som vet at han er til hinder for biltrafikken, skal gi inntrykk av å skynde seg over slik at ulempen for meg som bilist oppleves som minst mulig.

Hvis vi på CSI-vis (can you zoom in on that emotion) analyserer denne sekvensen, er det fristende å konstatere at det å bli vist hensyn skaper et behov for gjenytelse. For den gående blir vist hensyn. Bilisten har riktignok ikke noe valg, det står i loven at han skal stoppe, men hjernen ser ikke ut til å bry seg om hensynet er lovpålagt eller ei, og det gjør at den gående ofte tar et par symbolske løpesteg midtveis i gangfeltet for å anerkjenne hensynet som vises ham.

Dette er ubevisste og automatiske prosesser, men det virker som om de fleste av oss kjenner en gledesimpuls (om enn mikroskopisk) av å bli vist omtanke som fotgjengere, og vi forsøker intuitivt å betale tilbake med det vi har for hånden, som enten er et lite nikk, eller altså disse teatralske, halvhoppende løpestegene.

Som vanlig er det fristende å innta neandertalerperspektivet for å se om det kan kaste lys over fenomenet, og det er lett å tenke at trangen til å gjengjelde en god gjerning har vært en heldig egenskap når man skal sameksistere i et samfunn. De som yter tilbake vil passe lettere inn i et fellesskap enn de som ikke gjør det. Egoister vil dermed løpe en større risiko for å bli utstøtt, og ettersom det å kjøre et rent sololøp i istiden antagelig var et risikoprosjekt, må de ha hatt dårligere forutsetninger for å få videreført sitt genmateriale. (Det var kaldt nok i istiden om man ikke skulle bli fryst ut i tillegg, si.)

Og hvem vet, kanskje dette førte til at samtlige neandertaler-egoister døde ut, slik at vi alle er etterkommere av de omtenksomme og hensynsfulle mammutjegerne? I så fall er det kanskje den genetiske etterklangen etter disse istidens gentlemen som hver dag fyller landets fotgjengeroverganger med de symbolske løpestegene som minner oss om tiden da en bever var et plagg og livet virkelig var et lagspill.