Sommer og vinter er de to hovedårstidene, det tror jeg vi kan være enige om. Og på sett og vis kan man si at de to bestemmer over oss – gjennom vær og temperatur dikterer de hva vi skal gjøre og hva vi skal kle på oss. Sånn sett kan vi nærmest betrakte dem som foresatte (som har delt omsorg for oss).
Når et skilsmissebarn bytter bosted er det gjerne lagt noen planer for oppholdet, og slik er det også når vi ankommer sommer og vinter, da foreligger det definitivt forventninger til hva som skal skje og hva vi skal gjøre.
Med så tydelige og uttalte forventninger blir somre og vintre også enkle å evaluere. En «bra» sommer og en «fin» vinter betyr at vi har fått gjort mye av de sesongtypiske aktivitetene, at vi har badet masse eller vært mye på ski.
Kort sagt: Sommer og vinter er tydelige, de er enkle å forholde seg til, de kommer ferdig montert, med bruksanvisninger.
Vår og høst, derimot, er ikke like enkle å forholde seg til. De fremstår mer som byggesett, vi får utdelt noen deler, men må selv sette dem sammen på en måte som gir mening. Det er få som liker vår og høst etter første gjennomkjøring – akkurat som jazz og blåmuggost er de noe du må lære deg å like, og det tar gjerne litt tid. (Dette er grunnen til at når du spør barn om hvilken årstid de liker best, er det ingen (absolutt ingen) som svarer vår eller høst.)
Våren og høsten sorterer rett og slett lavere i hierarkiet. De er egne årstider, men mest av alt er de overganger mellom de to hovedårstidene våre. De er omriggingsperioden, de er tiden der vi pakker vekk badebuksene hos mor og prøver å finne frem alpinhjelmen før vi skal til far.
Det at de er såpass vage og udefinerte gjør at vi ikke har et like tydelig sett med forventninger knyttet til dem. Om våren kan man alltids lete etter hestehov, man kan nyte at det drypper fra taket og man kan spa snøen utover plenen så den smelter fortere, men våren kommer ikke med et nasjonalt anerkjent sett av forventninger til hvordan den skal være og hva vi skal gjøre.
Paradoksalt nok gjør det at mange liker våren. De som ikke er så glade i planer og aktiviteter finner liksom en liten frisone mens en hovedårstid pakkes ned og den andre pakkes ut. Og våren er alltid hva den er; vi kan riste på hodet over en kald og våt sommer, men vi sier sjelden «for en elendig vår vi har hatt i år». Våren gjør alltid jobben sin, den tar oss fra det ene til det andre, alt vi kan si er om den er sen eller tidlig.
Og felles for sommeren og vinteren er at man helst skal ut. Det er dekning for påstanden om at sommer og vinter er de ekstrovertes årstider, fylt som de er av uteaktiviteter, ferier og sosialt samspill.
Men om høsten faller alt til ro. Nå er det ingenting som våkner til liv, dyr går i dvale, klorofyll trekkes ut av løv, utemøbler settes under presenninger, og selv kan vi også trekke inn uten at noen dulter til deg og sier kom igjen' a. Høsten kommer med lisens til å være introvert, den er en stille pustepause mellom badeflåtene og skiheisene.
Der vi alle nyter sommeren på omtrent samme måte, er den gode høsten forskjellig for oss alle. For vi har kombinert delene på ulike måter, i forventningsvakuumet har vi kommet frem til ulike løsninger på hvordan en god høst skal se ut. Kanskje du leser bøker under et pledd, kanskje du plukker sopp, går på rypejakt, gamer i regnværet, strikker foran peisen, drikker rødvin eller pusler puslespill. Der sommeren er en diktator som påtvinger deg å følge årstidens regler, som ensretter deg mot grill og strand, er høsten et demokrati der vi selv kan bestemme hva som fungerer for oss.
Du må jobbe litt for å finne ut av høsten. Den er hverken innlysende eller umiddelbar, den er ikke U2 eller P4. Du må lete, både i høsten og i deg selv. Men når du først finner ut av det, når du først har fått taket på melodien, slipper den aldri taket.
Høsten er en kilde til begeistring.
100%