Lettskrelte appelsiner

En kilde til begeistring.

Når vi vurderer om vi «liker» en frukt, handler det ikke bare om smaken, men om hele brukeropplevelsen. Hver gang vi vurderer å spise en frukt, foretar vi en kost-nytte-analyse som naturligvis innbefatter smak, men også aspekter som skrelling, renslighet og etterlatenskaper.

De fleste vil rangere mango høyt på smak, men lavt på brukervennlighet – den tåler ikke støt og kan ikke under noen omstendighet legges i en ransel. Man trenger dessuten en kniv for å skrelle den, og om du ikke skjærer den i terninger og spiser den med gaffel, bør den helst konsumeres i nærheten av rennende vann eller bak igjentrukkede gardiner.

Bananen er i motsatt ende av skalaen. Smaken er ikke spektakulær, men den trenger ikke å vaskes, og den er sølefri i et støtabsorberende skall som er enkelt å fjerne.

Med appelsiner er brukerterskelen ofte såpass høy at man kvier seg for å gi seg i kast med den. Skreller du en appelsin i avdelingsmøtet er sjansen stor for at du må forlate bordet for å vaske hendene eller hente tørkepapir. Joda, du kan alltids dele den opp med kniv og spise den barnehagestyle, men man ønsker som regel å skrelle appelsinen og spise den båt for båt, slik naturen har porsjonert den.

Men så hender det altså at den er klin umulig å skrelle. Av og til får du bare av små skallfragmenter, det er som å skulle fjerne en spesielt skjør og antikvarisk tapet, ingen remser holder, progresjonen går i frimerkestore etapper mens det bannes iltert og ristes på hodet av å i det hele tatt ha gitt seg i kast med et slikt prosjekt. 

Har du fått en slik appelsin, ender du med å nærmest måtte klore skallet av appelsinen, slik at du sitter igjen med sitrusceller under fingerneglene og svie i usynlige sår på sprukne vinterhender. Skallet må børstes opp i hånden som konfetti, og du kan ikke engang se båtstrukturen eller fruktkjøttet i den avklorte appelsinen, det gulhvite appelsinstoffet dekker hele kula, og det hele ser ut som en meget udelikat snøball laget av snø fra hundens yndlingshjørne.

Men appelsinen er en bipolar sitrusfrukt. Den er ikke en fast størrelse. Der en mango eller en banan er like praktisk eller upraktisk året gjennom, varierer brukervennligheten til en appelsin. Som ryper og harer foretar den et hamskifte om vinteren. Når appelsinene tidlig i januar er på sitt aller beste, når hinnen rundt hver båt er tynn og hver enkelt fruktkjøtt-dråpe er så sprekkeferdig av smak at de nærmest spraker mellom tennene, er appelsinene også på sitt mest lettskrelte. 

Da klebrer det gulhvite appelsinstoffet seg til ytterskallet og etterlater et fullstendig avkledd fruktlegeme, det føles som om skallet formelig glir av, som en silkemorgenkåpe i en erotisk thriller. Det er som om skallet og det hvite stoffet er så stolte over hva de skjuler at de simpelthen ikke kan vente med å avduke sitt mesterverk.

Og dette appelsinskallet har en voldsom koherens, det ryker ikke, med litt nennsomhet kan du fjerne hele skallet i ett stykke. Tommelen får alburom, og slike appelsiner skrelles med en lyd, det lyder et tilfredsstillende ritsj hver gang den skrellende foretar en ny fremrykning. Og så selve crescendoet: Når tommelen har jobbet seg helt opp til appelsinens nordpol og du kan høre et champagnekorkaktig knepp idet du simpelthen jekker opp hele det hvite tverrstaget i ett stykke. 

Og her er det verdt å stoppe opp litt. For hvor fabelaktig er det ikke at det finnes perioder der verden senker guarden og plutselig gjør noe vanskelig enkelt? Tenk om vi hadde hatt et par måneder i året der alle skudd var garantert å havne i krysset, alle kart var enkle å brette og alle lukeparkeringer gikk som en lek. 

Det har vi dessverre ikke. Men vi har appelsinene.

Lettskrelte appelsiner er en kilde til begeistring.