Livets teater på IKEA
En kilde til begeistring.
Av og til, når virkeligheten har en vedvarende smak av tirsdag, når den eneste klemmen man får er en tidsklemme, når alt bare er KID-numre, fastfrosne vindusviskere og manglende beltehull, da trenger man å løfte blikket og minne seg selv på at livet er noe mer. Noe større.
Alt vi trenger å gjøre, er å kaste skylappene som hverdagen påtvinger oss, så ser vi at tilværelsen egentlig handler om liv, død, familie, kjærlighet, sorg, håp.
Noen tyr til bøker, filmer og TV-serier for å la fiktive karakterer fortrenge ens eget liv. Men det finnes et sted der vi kan se virkelighetens skjebner og historier utspille seg foran øynene våre. Nemlig ved å ta en tur på IKEA (i hvilket fall utsiktene dessuten vil være vesentlig bedre for vegetariske kjøttboller.)
For hva ser man egentlig i IKEAs labyrint, om ikke själva livet i alle sine faser og fasetter? Ja, hver eneste dag setter IKEAs vandreteater opp stykket Livet, der aktørene varierer, men inkluderer
Oppspilte studenter på terskelen til voksenlivet, sammen med foreldre som, etter år med podens gryende selvstendighetstrang og avstandstagen, nå endelig føler at de har et snev av verdi, der de avslutter den første etappen i i livets stafett ved å gi råd om kasseroller.
Nyetablerte kollektiver bestående av vennegjenger som liksom-bor i demonstrasjonsinteriørene og sier «sjekk meg nå!» og «sånn her kommer David til å være!» før de til ellevill respons fra alle andre enn David demonstrerer hvordan David kommer til å være.
Vordende foreldre der den oppofrende hannen på kjøttmeisete vis henter ting i skytteltrafikk til vognen som hans prustende, gravide kone dels skyver, dels støtter seg til. (Her var jeg fristet til å si at han kuter tel og fra for å være den første som bruker 'å kute' utenom gjeterguttsammenheng.)
Nyskilte menn i femtiårene som slukøret vurderer et 'startsett' med ostehøvel, skjærefjøl og tre ulike kjøkkenkniver, og som med tenksom mine og spørrende øyenbryn roterer det fremmedartede objektet i hendene og innser at det for dem er et 'tilbake til start'-sett.
Rykende ferske samboere i tjueårene som nusser og sier «nei, du kan bestemme!» i alle den-eller-den-situasjoner og fyller vognen med ting ingen av dem kommer til å ta med seg når forholdet avsluttes.
Nysingle kvinner som langt på overtid har brutt løs fra et destruktivt forhold og som med airpods i ørene, tilløp til dansetrinn og helt uten innsigelser plukker med seg grønne planter og andre rekvisitter til sitt nye liv.
Annengangsnygifte med klinepauser i kontoravdelingen, saktesubbende enker med nylig tørket kontraktsignatur på lettstelt leilighet med alt på ett plan, kompiser med manglende egenkapital som har kjøpt leilighet sammen og som med ironiskjoldet hevet plukker opp et blekrosa duftlys og sier «noe sånt, da?».
IKEA er en katalysator for liv i endring. Det gjør at IKEA ikke bare er en møbelkjede, men en tittekasse inn i andre menneskers liv. Og for den som evner å ta inn over seg alt livet som utspiller seg, kalibreres perspektivet, slik at småtingene man selv bakser med fremstår akkurat så små som de i realiteten er.
Man snakker om kirken som et sted for livets store begivenheter, men den er i prinsippet bare aktuell for dåp, bryllup og begravelser. IKEA, derimot, er der for alle nyansene imellom.