Mekaniske brytere

En kilde til begeistring.

Du trykker på knappen på en fjernkontroll. 

Ingenting skjer. 

Utålmodig støter fingeren din mot den lydløse, grå gummibiten, tilsynelatende uten effekt. Er TV-en virkelig så treg? Står kontakten i? Er det batteri i fjernkontrollen?

Vi baserer tilværelsen på fortløpende tilbakemeldinger fra omgivelsene våre. Tilbakemeldingene kommer fra mennesker, for eksempel på jobben og i parforholdet, men vi får også kontinuerlige tilbakemeldinger fra ting, fra grøten om at den er i ferd med å koke, fra grenen om at den er i ferd med å knekke. 

Et fravær av tilbakemeldinger skaper usikkerhet. Tåler grenen dette? Var regionssjefen fornøyd? Å håndtere usikkerhet konsumerer energi, derfor setter vi pris på respons.

Og i situasjonen med tommelen på fjernkontrollen får vi ingen umiddelbar tilbakemelding, vi er prisgitt apparatets luner, fullstendig viljeløse, ikke mer enn et avflerret campingvogntak som virvles rundt i teknologiens tornado (for å bruke en altfor dramatisk metafor).

En DAB-radio lar deg kanskje lytte til en digital og støyfri sending fra Vancouver, men knappene er gjerne redusert til sterile berøringsflater som aktiveres så snart fingeren din kommer nær overflaten. En radio fra 70-tallet, derimot, prenter minnet av de mekaniske bryterne i fingertuppene dine – det innledende kneppet idet apparatet skrus på, og deretter den tunge rotasjonen som stiller inn volumet, tregheten i det lydløst glidende slipesteinshjulet som bevarer momentet også etter at du har sluppet taket.

Mekaniske brytere byr på en motstand som må overvinnes, og deretter får du en taktil, en auditiv og en visuell bekreftelse på at din handling har hatt konsekvenser. Du kan se bryterens posisjon, du kan høre den mekaniske handlingen, og du kan føle det i fingrene når bryteren skrus på eller av.

Som enhver kulepennklikker vil kunne bekrefte, har det taktile aspektet en egenverdi. (Man kan faktisk mistenke at det er i omgangen med mekaniske brytere at pilotyrkets egentlige appell ligger.) Men vi har også et naturlig behov for å være en deltager i verden. Et jobbfravær kan føles forfriskende de første par dagene, så begynner det liksom å klø. Og selv om det er både praktisk og fascinerende at du kan få Spotifys autogenererte Discover Weekly-spilleliste strømmet trådløst rett i øret uten å måtte foreta deg noe, så er det likevel noe passiviserende over det, som å få middagen servert i en mulepose. 

For vi vil jo egentlig ikke ligge passivt i liggestoler med intravenøse smoothie-drypp og se oppussingsserier på flatskjermer montert i taket. Kroppen og hodet er laget for å ta aktiv del i verden, så et «fremskritt» er ikke en god ting hvis utviklingen går i feil retning. 

LP-spillerens standhaftige popularitet skyldes ikke utelukkende «den varme og organiske lyden» som menn med grå hestehaler og Pink Floyd-turnéskjorter gjerne snakker om, den har også å gjøre med at musikken blir til i et samspill mellom menneske og maskin. Deksel, vinyl, brytere, tonearm, stift, støv, knitring – det er noe seremonielt over hele prosessen, den er en dialog av gjensidige bekreftelser som gjør deg til en deltagende part, til en medskaper av musikkopplevelsen.

Så neste gang du vipper, trykker eller vrir på en bryter og føler et klikk, et klonk eller et knepp istedenfor bare å se et kjølig, blått LED-omriss pulsere, kan du spørre deg selv: Hva betyr egentlig brukervennlighet?

Mekaniske brytere er en kilde til begeistring.