Når hodet går under vann
En kilde til begeistring
Etterhvert som elektronikken overtok for analoge hjelpemidler og ble stadig mer komplisert, dukket det opp et behov for å ikke bare justere, men nullstille. Veldig mange av de elektroniske innretningene vi omgir oss med har derfor en reset-knapp.
På 80-tallet hadde armbåndsurene gjerne et ømt punkt man måtte presse en kulepennspiss mot, en slags digital fontanell. Nå nullstiller man på alle mulige måter: Trykk og hold knappen inne i fem sekunder. Trykk på volum opp og «meny» samtidig. Velg «Gjenopprett fabrikkinnstillinger» fra hovedmenyen.
For av og til må man simpelthen begynne på nytt.
Og mer avansert enn den mest avanserte elektronikk er den menneskelige hjerne. En organisk datamaskin med krysskoblede synapser i et uutgrunnelig virrvarr som er i stand til å forberede en presentasjon for HMS-avdelingen samtidig som man vurderer malingsprøver («Grå dis» blir kanskje for mørk, men er «Morgengry» for lys?) OG prøver å huske hvilke av ingrediensene til cæsarsalat man har hjemme.
Men også hjernen kan nullstilles. Og godt er det, for innimellom hoper det seg opp, vi har ikke tilstrekkelig med RAM, vi har for mange nettleserfaner åpne samtidig, det er middagsoppskrifter, airbnb-alternativer i Cornwall, bikkja skulle hatt flåttmiddel, vi skal kjøre noen gutter til fotballkamp mot Oppegård, levere glassavfall, hente en dress på renseriet og følge opp han rørleggeren som skulle ringt før helgen.
Av og til blir det for mye.
Og innimellom, ganske uforvarende, befinner vi oss ved havet som livet en gang kom fra.
Kanskje fisker du opp et badetermometer som sier 19 grader. Kanskje står du med vann til badeshortsen og gnir hendene mot hverandre mens du prøver å ta mot til deg. Eller kanskje du står på en brygge, klar til å hoppe uti etter å ha konstatert at det ikke er noen brennmaneter i nærheten. Kanskje venter noen på tur bak deg, eller kanskje de allerede er uti, flyter på ryggen og sier kom igjen 'a!
Så gjør du det. Du trekker pusten, lukker munnen og hiver deg fremover med armene først.
Det er vanskelig å si akkurat når det skjer. Er det når overflaten lukker seg over din isse? Eller er det tinningene dine som danner batteripolene, slik at kretsen sluttes når begge er under?
Under det kjølige vannet føler du uansett en kald, metallisk kiling i hodet, du fornemmer såvidt det grønngrå undervannslyset mens ilinger går fra panne til halebein. Som etter et trykk på den lille pinnen på tripptelleren i en gammel Volvo rasler mekaniske hjul tilbake til null. En metallrive dras gjennom en japansk steinhage og får organiske nuller og enere til å atter stille seg på geledd.
Du begynner på nytt. Borte er den idiotiske tilbakemeldingen du fikk, borte er anger og bekymringer og tanken på den høytrykkspyleren du skulle ha byttet på Alnabru – alt er vekk. Under vann er det ingen som tenker på hva de skal ha til middag.
Det er som et sekund midnatt midt på dagen, for en ny dag starter nå. Idet du prustende bryter overflaten ligger alle muligheter åpne igjen.
Fabrikkinnstillingene har blitt gjenopprettet.
Når hodet går under vann er det en kilde til begeistring.