Det var allerede stille, trodde du.
Men så slo kjøleskapet seg av.
Og den svake duringen – som du forlengst hadde godtatt og gitt merkelappen «stillhet» – forsvant og gjorde stillheten enda stillere.
Mye av det vi har rundt oss tas for gitt. Vi setter ikke pris på det. Oksygen. Trapper. Lyktestolper. Tak. Og stillhet. De bare er der og jobber i kulissene, som femtitallshusmødre egner de sin tilværelse til å tjene andre. Men så hender det at en av disse usynlige bærebjelkene i vårt velvære trer frem i noen sekunder og gir seg til kjenne. For når kjøleskapet faller til ro, plinger det samtidig på glasset og overlater oppmerksomheten til stillheten.
Litt av stasen ligger i overraskelsen, for det er noe positivt fortumlende over denne nye stillheten, som når du tror det er et trappetrinn til, men allerede befinner deg på gulvet. Munnvikene forblir kanskje der de var, men du smiler inni deg, for dette skulle vært umulig. Det var jo allerede dønn stille, og så ble det stillere. Som å ligge i et svømmebasseng, men allikevel klare å bli enda våtere.
Når et behov oppstår, er vi gjerne veldig klar over dette behovet. Og parallelt danner vi oss en tanke om hvordan det skal bli tilfredsstilt. «Nå skal det snart bli godt med lunsj», tenker vi, og tanken – vissheten om at behovet snart skal opphøre – filer de skarpeste kantene av sulten i nåtiden. Denne forventningen tappes imidlertid fra den fremtidige gleden – vi stikker sugerøret ned i fremtidens juicekartong.
Når kjøleskapet faller til ro, derimot, dekkes et behov vi ikke visste at vi hadde. Vi hadde ikke rukket å artikulere behovet for oss selv før det med ett var tilfredsstilt. Det svake trykket mot trommehinnene letner, og fortumlet registrerer vi at vi har ramlet inn i noe bedre.
Som når du allerede ligger godt i sengen, men uforvarende beveger deg og havner i en enda mer behagelig stilling. De riktige stedene blir henholdsvis strukket og bøyd, det synger i ledd og sener, ilinger av velvære strømmer gjennom kroppen, du smiler på puta.
Det kunne ikke bli stillere, men det ble enda stillere. Skalaen ble utvidet. Du braste gjennom gulvet ned i en ukjent kjellerstue og ser deg smilende rundt.
Når kjøleskapet faller til ro, er det en kilde til begeistring.