BOM-BOM-BOM-BOM, BOMrappaBOMrappaBOMrappaBOM, så kommer blåserne inn, og korpset begynner å spille hva det nå er korps spiller, gammel jegermarsj eller hva vet jeg. Korpset kunne i prinsippet spilt hva som helst, for bare det at de er her, en sammenrasket gruppe med barn og unge som demonstrerer samhandling i alles påsyn, det holder for de fleste.
Et skolekorps er en slags minioppvekst. En oppvekst inni oppveksten. Du går inn i et fellesskap uten å kunne så mye, gjør det du kan med det du får utdelt, og forsøker samtidig både å innordne deg et fellesskap og sette ditt preg på omgivelsene – du gir plass, samtidig som du skal ta litt plass.
Et korps skal låte skranglete, et skolekorps er et evigvarende work in progress, for de som etterhvert behersker instrumentene sine slutter når de går ut av skolen, korpset har et evig tilsig av nye amatører, det er et sisyfosarbeid der veien virkelig er målet.
Det å begynne i et korps later til å være noe mange gjør fordi de kjenner noen som går der. Foreldrene dine støtter oppunder idéen – musikk og samhandling, klart du bør begynne der, Oscar! – og selv om terskelen er høy og frafallstakten innledningsvis overstiger marsjtakten, så må det være noe i dette med «én gang korpsmedlem, alltid korpsmedlem», for for noen er det ett skudd og du er hekta, mange fortsetter i korpset til de blir kastet ut.
Korpsets store dag er 17. mai. Russens store festdag er 16. mai, som varer videre til natt til søttende. Russen representerer en annen type fellesskap, mer intenst, mer kortvarig, mer her og nå. 13 års skolegang er over og markeringen er destillert ned til det som var 16 dager i mai, men som nå har blitt noe mer.
17. mai er russen utslitt. BOOM, BOOM, BOOM, bare at nå er det basstrommen i en ugudelig russehit man kjenner i mellomgulvet. De sitter på taket av bussene sine med røde øyne og sprittusjpeniser i ansiktene og spolerer de stramme geleddene i barnetogene ved å la tiloversblevne russekort dale som brødsmuler til dueflokken der nede.
Skolen er over, iallefall sånn mer eller mindre. Nå splittes gjengen. Noen skal de studere videre med, noen vil de ha i kontaktlisten på telefonen helt til eldresenteret, men enkelte i parallellklassen har de kanskje sett for siste gang.
Men der de står, litt desorienterte i en av livets største korsveier med bankende hodepine, søvnmangel og en ikke helt ubetydelig restpromille, så er det noen blant russen som også har spilt i korps. Og i skolekorpsene sine er de nødvendigvis blant de eldste, de mest erfarne, bærebjelkene, kontinuitetsbærerne. Og når korpset spiller opp, BOM-BOM-BOM-BOM, og nyslåtte aspiranter med kliss nye korpsluer stiller storøyde på startstreken, så er det noen av disse russene som aksler skarptrommen for å bære sin del av ansvaret, kanskje for siste gang, og gi tilbake det de selv en gang fikk.
Russen og korpset. Det korte og sterke, og det lange og dype. Forelskelsen og kjærligheten. Og følelsen av å høre til på mer enn ett sted.
Russ i korpset er en kilde til begeistring.