Plutselig går strømmen.
Også du som var midt i noe. (Selvfølgelig var du det, alle er alltid midt i noe. Ingen opplever at strømmen går og tenker «Hm. Det passer i grunnen ganske bra».)
Når strømmen går er det ikke mye man kan gjøre. Et strømbrudd ligger utenfor vår jurisdiksjon, og det innser vi så umiddelbart at vi ikke engang blir irriterte. Ingen banner og sverter når strømmen går; som føydalbønder i møte med tuberkulose bøyer vi hodet og godtar vår skjebne uten å mukke. Og der gikk strømmen. Ja ja.
Nå for tiden er et strømbrudd stort sett en kortvarig affære, iallefall på Østlandet. Men en sjelden gang varer de lenge, kanskje så lenge at batterier utlades og telefoner legges vekk.
Og egentlig er det litt deilig å bli fratatt kontroll over livene våre, å være en kasteball underlagt andres vilje. Prioriteringene blir for en gangs skyld gjort for oss – mens vi tidligere måtte sjonglere tekstmeldinger og middagslaging og barnetegninger, er det nå plutselig bare én ting på to-do-listen, og det er å vente på at strømmen kommer tilbake.
For norske barn er elektrisitet en like konstant tilstedeværelse som tyngdekraften, så at en av dem plutselig kan opphøre fortoner seg som ren og skjær magi. Og magisk blir det, for idet strømmen går, er det som om noe annet kommer: en naturlig søken etter tilhørighet. Evolusjonen tar styringen og klumper oss sammen. Som forfedre i møte med et rovdyr demper vi instinktivt stemmene og søker sammen rundt en flamme. Under et strømbrudd er det ingen som sier «jeg tar med meg et telys og stikker opp på rommet.»
Men man kan gå ut en tur om været tillater det, og det å oppleve ens vante nærområde i ekte mørke, uten gatebelysning og lyslenker, innbyr til en form for ettertanke. For plutselig ser du nabolaget ditt ikke bare som en serie beliggenheter, men som et terreng, med knauser og koller, og med ett blir det liksom så innlysende at sivilisasjonen gudhjelpemeg ligger midt ute i naturen!
I det daglige danner varmtvannsberedere og TEK17 og Netflix et bolverk mot den virkelige verden, den som er laget av grus og gjørme og biller og barnåler. Eller, den er der, men vi forholder oss ikke til den, det ligger lag på lag av vindsperrer, panel og glava mellom oss og den. Vi har laget en ny verden oppå naturen.
Helt til strømmen går. Et strømbrudd er en inndragelse av våre sivilisatoriske privilegier, og i en kort periode er vi huleboere igjen. I veldig fjonge huler, riktignok, men likevel: vi er midlertidig omplassert i en annen tid. Kompetansen du måtte ha opparbeidet deg i strømverdenen er ikke gangbar her i den ekte verdenen. I en strømløs verden reduseres du fra å være seniorkonsulent i et content-byrå til å bli et pattedyr som trenger varme. Situasjonen varer kanskje ikke så lenge, men du får et gløtt av en tilstand du kanskje ville følt deg mindre bekvem med, en epoke som ville matchet dårligere med din evneprofil.
Til slutt kommer øyeblikket der lysene blinker og kjøleskapet atter begynner å dure. Sivilisasjonen er tilbake. Du er webdesigner igjen, ikke bare et forskanset kjøttstykke.
Vi ser fortumlet på hverandre, det er nesten litt desorienterende å på et blunk gå fra lave stemmer og lune dyner til summende lysstoffrør og NRK P-P-P-PETRE! Stearinlyset står tent i full flombelysning, det skapte hygge for bare noen sekunder siden, men nå virker det nesten litt... pinlig? Det er en form for avslørt intimitet over det hele, man er liksom tatt på fersken i noe, som om våre strømløse selv er mindreverdige versjoner av de vi pleier å være. Vi trekker litt vekk fra hverandre i sofaen, bretter vekk dyna og blåser ut lyset.
Men alt er ikke som før. Idet vi gjeninntar våre vante posisjoner som hverdagsmennesker med jobbmailer og fiskegratenger ser vi på omgivelsene med et litt annet blikk, vi ser på hvordan robotstøvsugeren finner veien til micropop-restene foran prosjektoren og innser at alle fremskrittene har fått oss langt, men at de også har fjernet oss fra noe.
For kanskje tar du deg i å ikke bare bli lettet når strømmen kommer tilbake, men også å kjenne på en liten skuffelse? Et savn etter unntakstilstanden og det plutselige nærværet som oppsto?
Mot hoften kjenner du fremdeles restvarmen etter den som satt inntil deg. Og i ritsjet av en fyrstikk fikk du et glimt av hvem vi egentlig er.
Det varer ikke så lenge, men et strømbrudd er en kilde til begeistring.