Støvler er tunge og klamme og upraktiske. Man har egentlig aldri noe ønske om å bruke dem, det er noe man må, noe man avfinner seg med. Men når man først klamper rundt i dem kan vanskelighetene bare komme. En søledam av smeltevann, sier du? Du skal ikke hoppe over, du vasser. Om mulig tar du enda kortere skritt enn du ellers ville ha gjort, du kan tillate deg å subbe rundt i åttetall. For du har støvler.
Demonstrativt tar du deg en pause midtfjords og smiler til dårlig skodde mennesker som er henvist til gasellesprang og grøftekanter. Du har støvler, du. Og en trang til å formidle nettopp det til måpende omgivelser som en forklaring på din dristige oppførsel. «Jeg har støvler».
Beruset av beskyttelse blir du som et barn i et hoppeslott. Ting man vanligvis ikke får lov til er tillatt nå, føttene dine har diplomatpass og gjør hva de vil. Fuktige skogsstier, ja takk. Slaps? Kjør på. En myr? Jeg må le.
Med en pantomimeartists høye kneløft går du demonstrativt ut i myra og kjenner det kalde grepet fra underverdenen om anklene dine, hvordan myrstoffet surklende omhyller foten din.
Og den parallelle dimensjonen trår hologram-aktig frem, den hvor du går i tursko og blir klissvåt og sittende fast og må avbryte turen før dere i det hele tatt får fyrt opp bål.
Men i denne virkeligheten drar du foten opp igjen med et lekent skvupp og marsjerer videre med Caprino-tomler i skulderreimene. Ond våtskap preller av mot dine fotskjold. Ingenting kan nå deg, ingenting kan skade deg.
Du har støvler.
Gledelig gjensyn! Krysser fingrene for at det venter flere tekster utover høsten. 😃
Skvupp!