Synlige påskudd for samtale

En kilde til begeistring

Mennesket er et sosialt vesen, men det moderne samfunnet har redusert mulighetene til sosial kontakt. Venner, familie og kollegaer holder vi kanskje kontakten med som før, men det utgjør bare en del av den sosiale kostholdssirkelen. Det er særlig de sosiale mikrotransaksjonene utviklingen har gått ut over, det tilsynelatende ubetydelige: småpratingen, fraseutvekslingen, de ørsmå kontaktpunktene vi som flokkdyr har et genetisk innkodet behov for.

Informasjonsutveksling har vært et av menneskerasens store fortrinn, og evolusjonens ekko dirrer stadig i oss. Det er marionettetråder som strekker seg tusenår bakover i tid som styrer oss i kontakt med andre mennesker. Ikke for å bli kjent med dem, snarere for å påminne oss selv om at vi inngår i en slags helhet. Men gamle instinkter kolliderer med moderne levemåter, for hvem prater vel med fremmede i år 8 e.F. (etter Foodora)?

Som vi erfarte under pandemien trenger vi noen berøringspunkter til omgivelsene for å lade ut våre sosiale behov. Men disse utladningene blir færre. Det å vise frem kinobilletter har blitt redusert til den ordløse fremvisningen av en QR-kode. Bussjåføren ser deg ikke lenger i øynene, han ser på appen du holder frem som viser at du har betalt. Og mange steder går man ikke lenger i baren og sier hei til en bartender, vil du ha en øl kan du scanne QR-koden på bordet, så lander den på bordet noen minutter senere, helt uten spørsmål. 

Når tomme øyeblikk fylles av telefonen, senkes blikk som kunne ha møttes. Formodentlig er ikke dette noen krise, mennesket er tross alt tilpasningsdyktig, men utviklingen har gått så fort at evolusjonen ikke har klart å henge med, nye mennesker blir fremdeles levert med «sosiale behov» som standardutstyr; stadig produseres det nye mennesker med programvare som er utrangert idet den blir lansert, motorene våre går på en sosial input som er i ferd med å bli faset ut.

Ja, i grisgrendte Norge har kontaktbehovet vokst seg så stort at vi hilser på alle vi møter i naturen, i skogen, på fjellet. Det er derfor man kan få en hånd på skulderen på en strand i Thailand og høre noen si jøss, er'e NORDMENN? Haha, ja, jeg syns jeg hørte norsk, ja!

Mesteparten av vår kontakt med fremmede baseres på sammenfall. Når vi knytter et flyktig bånd til en fremmed, skjer det så godt som alltid med utgangspunkt i noe felles. Men ofte stopper vi oss selv fordi vi ikke vet hvordan vi skal skru på krana. Det føles liksom ikke naturlig. Hva vil de tro om du bare plutselig begynner å prate?

Man vil ikke ikke være for nærgående. Det er bedre å snakke om noe som berører oss, men allikevel ligger utenfor oss selv. Spørsmålet blir dermed hvor vi finner tangeringspunktene til andre mennesker? På hvilke felter overlapper vi? Hvor er sammenfallet?

Så er verden så klokt innrettet at enkelte mennesker går rundt med digre, iøynefallende tangeringspunkter. Det kan være en barnevogn. En hund. En motorsykkel. Felles for disse tingene er at de er en gedigen invitasjon til dem som går rundt med samme gjenstand selv. For når man har et synlig medlemsbevis på at man tilhører den samme klubben, er det å komme i kontakt med andre den mest naturlige ting i verden. Ingen kan mistro din agenda, you come in peace, du er ingen strømselger eller pinsevenn, du er bare en annen småbarnsmor/hundeeier/motorsyklist som sier hei med en nærmest akademisk interesse.

Når to hundeeiere møtes, er det ingenting som er enklere enn å spørre om hundene skal hilse, om hva slags rase dette er, ja, hu er 11 år hu herre, byner å bli ei gammal dame, men hu er så glad i folk atte.

Og rett som det er ser man to slike fremmede halvdeler koble seg på hverandre og danne en kortvarig helhet. To småbarnsmødre som kikker forsiktig i hverandres vogner og utveksler erfaringer om sovetider og vannkopper. To lærkledde bikere med hjelmen på underarmen som nikkende betrakter den andres motorsykkel og diskuterer galvaniseringsverksteder.

Fremmede mennesker kan føles som uinntagelige festninger. Men å komme i kontakt med en hundeeier er som å storme en borg der det er gjort klart en stige for andre hundeeiere. 

Vi står der og gjør liksom de logrende hundene våre en tjeneste. Ja, de kan vel hilse litt, det er jo fint å få pratet litt med artsfrender av og til. 

Men for alt vi vet sier hundene nøyaktig det samme til hverandre. Om oss.

Disse ukompliserte mikromøtene oppstår helt uten forventning og kan enkelt avsluttes med et «nei, vi får vel komme oss videre». Det var bare et ørlite møte mellom mennesker, en liten gnist som spraket, et minutts tilhørighet, og så går man hvert til sitt, to individer av samme rase som kanskje kommer til å nikke neste gang de sees.

Snart kan vi antagelig bare vise hverandre en QR-kode som henviser til en side med all informasjon om motorsykkelen vår. 

Men i mellomtiden er slike synlige påskudd for samtale en kilde til begeistring.