Altså, det er ikke alt i nyhetsbildet som tilsier det, men mennesket er angivelig et rasjonelt vesen, og en av grunnpilarene i vår rasjonalitet er at vi er «i stand til å utsette et umiddelbart gode til fordel for et senere, større gode». Altså at vi er i stand til å vente med å spise eplet til det er modent, eller at vi kan la penger forrente seg på konto istedenfor å bruke alt nå.
Men en fugl i hånden skal liksom være bedre enn ti på taket, så det må være noe i oss som gjør oss villige til å ofre nåtid til fordel for fremtid.
Det vanlige er å kalle dette fornuft. Men å redusere det til noe så grått og gledesløst er å grovt undervurdere magien i det som skjer. Evnen til å delvis hensette seg selv i fremtiden er nemlig en fabelaktig egenskap. Billedlig sett kan vi si at vi splitter oss i to, et nåtidsjeg og et fremtidsjeg, som i dialog kommer frem til hvordan vi bør agere. Og begreper som «fornuft» og «rasjonalitet» yter simpelthen ikke dette fenomenet rettferdighet. Det er som å kalle snø for frossent vann – det er teknisk sett korrekt, men allikevel utilstrekkelig.
For å utsette et gode til senere er kanskje fornuftig, men grunnen til at vi agerer fornuftig er jo at vi klarer å fornemme den lune strålevarmen fra en glede som ligger et stykke frem i tid. Dette gjør vi så automatisk at vi har mistet evnen til å la oss forbause av det, men hvor fabelaktig er det ikke at du blir glad nå av noe som skal skje senere? Vi er faktisk i stand til å kjenne sødmen fra en forventet karamell, vi får energi av å rette solcellepanelene mot morgendagens sol.
Uansett hva du kaller det, innebærer det at vi ikke er tilstede i øyeblikket med hele oss til enhver tid, men at vi også har en fot i fremtiden. Dette er antagelig en del av vår genetiske programvare. I en enda mindre bønnhørlig fortid, da matkriser ikke ble forårsaket av Norgesgruppens jag etter marginer, men av tørke, flom og potetpest, var det jo tross alt fremovertenkningen som reddet oss, det var den som fikk oss til å lagre litt av soppen, speke noe av kjøttet og tørke litt av fisken istedenfor å bare fråtse i øyeblikket.
(Antagelig fantes det også mennesker som ikke evnet å føle tilfredsstillelsen fra en kommende glede, men de døde antagelig ut – sammen med genene sine – i lange vintre med tomme forråd.)
Øvelse gjør mester, så i likhet med dribling utvikles også forventningsevnen ved bruk. Det gjør at erfarne forventere litt oppe i årene nærmest kan lukte syriner allerede når det drypper fra istappene. Mange av oss genetiske etterkommere etter steinalderens fornuftige hamstrere har faktisk blitt såpass gode til å forvente at vi nesten foretrekker å ha en glede til gode fremfor å oppleve den.
Julaften, for eksempel, overgås av lille julaften for mange, den lavskuldrede kvelden før kvelden, når alt er klart og julen ikke engang har begynt. Yngre mennesker foretrekker som regel vorspielet foran selve festen, ettersom festens mange muligheter da fremdeles ligger åpne, festen er stadig et uskrapt flaxlodd hvor alt fremdeles kan skje.
Og hvis du ber folk rangere ukedagene, vil de aller fleste sette fredag på førsteplass. Hvilket jo er nokså bemerkelsesverdig, ettersom vi tross alt har to fridager og fredag ikke er en av disse.
Om opprinnelsen til dette ligger genetisk hardkodet i oss, er noe også tillært. Små barn foretrekker lørdagen, med lørdagsgodt og hjemmeværende foreldre, inntil de som pavlovske hundevalper etterhvert gjenkjenner ukens dramaturgi og selv lærer seg å lade fredagen med forventning.
Men læringen stopper ikke der, viser det seg. Etter tilstrekkelig mange år, hvert av dem med 52 gullrekker og pizzakvelder, foretar hjernen et nytt sprang. I denne tiden har det blitt etablert sterke assosiasjoner, synaptiske motorveier, mellom konseptene «fredag» og «lørdag» som gjør at vi gledesteknisk nærmest kan sette et likhetstegn mellom dem. Og hva fører det til?
Jo, at fredagen etterhvert blir så gjennomtrukket av helgeforventning at den simpelthen ikke klarer å absorbere mer. I de fleste henseender er den nå å betrakte som en helgedag. Og ettersom vi gleder oss til helgen, betyr det at overskuddsforventningen renner videre til torsdagen. Vi elsker fredag fordi det snart er lørdag, og vi liker torsdag fordi det snart er fredag, som igjen betyr at det snart er lørdag.
Kjenn etter. Har ikke torsdag egentlig blitt en slags fredag light? På samme måte som fredagen soler seg i lørdagens glans, kan man ikke kanskje fornemme en oppadstigende fredag allerede torsdag ettermiddag?
Jo. Det kan man faktisk. Hvor det rasjonelle slutter og det emosjonelle begynner er neimen ikke godt å si, men om man kjenner riktig godt etter, vil man innse at også torsdager har blitt et kilde til begeistring.
Hmm! Den vakke dum!