Voksne som venter på grønn mann fordi et barn gjør det

En kilde til begeistring.

Med lange steg skynder du deg bortover gaten. Det forrige møtet tok sin tid, og nå er du litt sent ute. I forbifarten smiler du et nei til han som deler ut gratisaviser. Du kan kanskje rekke neste avtale, men da må du være rask. 

Du kaster et blikk mot lyskrysset litt lenger fremme og registrerer en blinkende grønn mann. Men det gjør ikke noe, det er midtrabatt i veien og ganske lite trafikk, man kan fint smette over på rødt. 

Men så ser du ham. En gutt, kanskje fire år, kanskje fem, som står med hånden trygt i farens og med blikket stivt festet mot den røde mannen. 

– Nå må vi vente til det blir grønn mann, sier faren.

Og joda, du er sent ute, men de tjue sekundene det tar å vente har du råd til. Du ser til siden og får øye på to andre som deg, takeawaykaffe i nevene, adgangskort hvilende mot skjortebryst, dette er folk som vanligvis forventer effektivitet og ville småløpt over på rødt, men også de stopper. Blikkene graviterer liksom mot den lille gutten, kanskje han er på sin første bytur, faren har en trillekoffert i den andre hånden, selv har gutten en blå ransel med racerbil på, så stor at den når bakhodet hans.

Og du kan fornemme at gutten har hørt om dette med røde og grønne menn, du ser det på den høytidelige minen hans. Regelen henvender seg til barn, den snakker deres språk, med farger og symboler. Den er også blant de første et barn lærer som handler om noe annet enn barnehagelivet, å sette tøflene på plass og henge regntøyet på knaggen, dette er alvor, og han er fast bestemt på å få til dette.

Du ser på klokka. Du rekker ikke møtet, men du blir ikke så veldig forsinket. Du veier alternativene mot hverandre: Sorry at jeg er sent ute, det forrige møtet dro litt ut i tid vs. Pappa?! Hvorfor går han mannen?! og kommer umiddelbart til konklusjonen: Du blir.

Sekundene går. Det kommer ingen biler. Veien er helt tom. Dere kunne spasert over, men tre travle menn står bak et usynlig strømgjerde, med skrå blikk ned på den lille borgeren i ferd med å finne ut av samfunnet. 

Foreldrene har kanskje fortalt ham om dette med trafikklysene, men det har vært teori. Det som skjer nå, er praksis. På sett og vis er du foreldrenes sannhetsvitne, du er beviset for deres påstand. Og hva om barnets første opplevelse med denne regelen er at den brytes, hva da med alle de andre reglene? Er alt relativt? Finnes det ingen absolutter?

It takes a village to raise a child, sier man, og i et kort glimt blir Oslo en landsby, og vi er ikke lenger fremmede, vi som står her og venter teatralt, vi er med-oppdragere. En av stammens unge skal prøve seg i virkeligheten, og vi har alle en rolle å spille. Det er nesten så du forventer å høre David Attenboroughs stemme fra oven. The clan's elders show the young pup how it's done, patiently waiting for the right moment.

– Aurora skal kanskje få en katt, sier gutten uten å ta blikket fra den røde mannen.

– Å, sier faren.

Men så:

– Nå er det grønt! Nå kan vi gå!

Og som alpinister kaster vi oss ut i resten av dagen, med skvalpende kaffe og dinglende adgangskort langer vi ut mot møter og avtaler og ærender. 

Noen sekunder fattigere, men allikevel i pluss.

Voksne som venter på grønn mann fordi et barn gjør det, er en kilde til begeistring.