Lave forventninger

En kilde til begeistring.

Forventninger er både en velsignelse og en forbannelse. I seg selv er de en fin ting – å glede seg til muffinsene er ferdige i ovnen, å kjenne sitrende helgeglede allerede på en torsdag, eller å kjenne et smil bre seg i februar ved tanken på noe som skal skje over sommeren. 

I det store bildet er de mer problematiske. En av fysikkens grunnleggende lover dikterer at energi ikke kan forsvinne eller oppstå, bare gå over til andre former. Omtrent på samme måte er det med glede. Når du kjenner en glede ved tanke på noe som skal komme – forventning, altså – får du ikke i pose og sekk, du får ikke gleden både nå og senere, du tapper litt glede fra reservoaret i fremtiden. 

Forventning er å forskuttere glede. Og som med alle andre forskudd, vil det bli trukket fra den endelige utbetalingen.

Tenk deg en nøye planlagt begivenhet, kanskje et besøk på en fancy restaurant som ble avtalt for et halvt år siden. Hver gang øynene dine har streifet innom den røde ringen i kalenderen har du kjent et blaff av forventning. Du har antagelig lest anmeldelsene. Kanskje du har googlet menyen. Muligens ser du for deg hvem som skal sitte hvor, samtalene, de vidløftige planene, latteren. Alt dette bygger forventning, og gleden du kjenner i forkant er altså ikke gratis; når kvelden endelig kommer har den mye å leve opp til. Hvis forventingene er høye, er det fort gjort å bli skuffet. Kanskje noen måtte gå tidlig på grunn av syke barn, kanskje maten ikke var så imponerende, kanskje noen har separert seg. «Jo, det var bra, for all del, men jeg trodde kanskje det skulle være enda litt gøyere.» 

Sammenlign denne middagen med en helt vanlig tirsdag der du kommer i snakk med en av naboene over gjerdet. Fryseren deres har streiket, de må spise opp masse fiskegrateng og inviterer dere over. Du hadde kanskje planlagt noe annet, men hvorfor ikke? Middagen er som den er – det er fiskegrateng, tross alt – men det er uansett hyggelig med et brudd i hverdagsrytmen og å snakke med naboene mens ungene leker. Ettersom du ikke hadde opparbeidet deg noen forventninger, er hele denne opplevelsen ren begeistring.

En opplevelse kan være god eller dårlig, men for å bedømme hvor begeistret du ble, må vi bruke følgende formel: 

Begeistring = Opplevelse minus forventning

Følelsen man har når man tusler de få meterne hjem med magen full av råkost og fiskegrateng, takknemlige over å bo i et hyggelig nabolag, kan dermed på sett og vis utveie følelsen du snubler ut av Maaemo med, en vinpakke og 12 retter senere.

At lykke aldri har handlet om objektive forhold alene er innlysende hvis vi tar et skritt tilbake og betrakter det store bildet. 99,9% av verdens befolkning vil se på Norge med sin velferdsstat, tillitsfulle befolkning og lave korrupsjon og tenke at nordmenn må være klin tut lykkelige som lever i et slik paradis hver eneste dag. Vi som bor her vet imidlertid at det ikke er helt sånn det fungerer. Vi forventer et fungerende helsevesen og redelige politikere. Sagt med andre ord: Vi tar det for gitt.

Og som diagrammet illustrerer: Det som forventes gir oss ikke noen egentlig glede, bare det som overskrider forventningene våre gjør at vi virkelig føler begeistring.

Man kan nesten lure på hva vi skal med forventninger i det hele tatt. Langt på vei er det jo en ren gledesdreper. Men misnøye er uhyre effektivt i et evolusjonistisk perspektiv. Om vi i steinalderen kom på at vi kunne legge granbar over sengeplassen for å holde oss tørre når det regnet, ville det kanskje gjort oss begeistret i noen dager. Men det er først når vi tar det tørre sengeleiet for gitt at vi vil bestrebe oss på å ta det neste fremskrittet. 

For det er utilfredshet som driver oss fremover. Det er det at vi ikke slår oss til ro med status quo som etterhvert har gitt oss V-stilen, Vipps og velferdsstaten. Dette er kanskje en forbannelse for enkeltmennesket, men en velsignelse for menneskeheten. Vår suksess som art avhenger av høye forventninger. Uten denne tilbøyeligheten ville vi fremdeles ruslet barbeinte rundt i lendekleder av oterpels, lykkelige over hver soloppgang – men med lavt BNP.

Men dette jaget som ligger genetisk hardkodet i oss er en jakt etter regnbuer, for vi kommer aldri helt i mål.

Vår kollektive feilslutning er troen på at veien til lykke går gjennom å maksimere opplevelsene, når det er mye enklere å senke forventningene.

Én ting er hva som gagner oss som art, for hver og en av oss som individer går veien til lykke gjennom lave forventninger. 

Men hvordan får man til det? Man kan jo ikke planlegge spontanitet, og det er heller ikke så enkelt som å si til seg selv at «i kveld skal jeg tørrsteke en biff og ikke ligge med kona». 

Forventninger er litt som å klø på ryggen. Det er vanskelig å gjøre noe med dine forventninger, men det er lett å gjøre noe med andres forventninger til deg.

En overraskelse, for eksempel, er jo pr. definisjon en hendelse man ikke har noen forventninger til i det hele tatt. En overraskelse vil således alltid være ren glede. Netto begeistring. Og hvis du overrasker noen, så tilsier kanskje vår iboende trang til gjenytelse at du får du en overraskelse tilbake? 

Sånn sett kan det ligge forbausende mye lykke i å vekke noen med en kopp te på senga.

Lave forventninger er ikke bare en kilde til begeistring, det er en forutsetning.